Min verden av is og roser

Det er kanskje på høy tid å fortelle om vårt nye familiemedlem. Hun heter Frida og er verdens tøffeste scooter.

Jeg har lenge ønsket meg en scooter, men etter Lille Daddel ankom regnet jeg med at det ikke var verdens mest praktiske kjøretøy. Når Vidundermannen derimot også fikk lyst på en da våren kom, var det bare å smi mens jernet var varmt. Vi fant en pen brukt Piaggio NRG 50 Power. Piaggio lager også Vespa og Gilera så det borger for kvalitet. Selv skulle jeg gjerne hatt en gammel Vespa så kunne jeg lekt Audrey Hepburn slik som hun framstår i filmen “Roman Holiday” fra 1953.

Nok en fordel med å ha scooter ble åpenbart i Trondheim i de tidlige timer i dag. Da ble nemlig det ene av to kjørefelt inn og ut av byen permanent stengt for alle andre enn kollektivtrafikk, elbiler og tohjulinger. Det hadde vært et glimrende miljøtiltak om busstilbudet bare hadde vært godt nok, men det er det dessverre ikke per i dag. I tillegg ble prisen for bussbillettene satt opp fra nyttår i år. Ikke rett måte å få flere til å kjøre buss, og heller ikke den beste søknaden fra den rød/grønne kommuneledelsen om fornyet tillit ved neste lokalvalg. Og det sier jeg med sorg siden jeg selv hører til i SV-leiren. Men jeg skal i alle fall suse forbi køen på lille Frida så lenge vær og føre tillater.

Jeg stiller meg litt uforstående til den undersøkelsen som ble gjort for litt siden (og referert til i Dagbladet) som konkluderte med at briter er de verste turistene i Europa. Det er muligens en kime av sannhet i det utsagnet når det er alkohol eller fotball i nærheten, men for oss som jobber i Nidarosdomen er en brite Drømmeturisten.

Tirsdag lå det et cruiseskip til havn i Trondheim og de fleste ombord virket å være fra den lille øystaten. Kirken hadde en jevn strøm med hyggelige turister hele dagen og jeg fikk endelig mulighet til å briljere litt med engelsken min samt snakke om de delene av kirken som er særlig knyttet opp til England som ikke alle andre turister synes er spennende. Også mine andre kollegaer hadde en strålende dag. De nye undret seg visstnok litt over at vi “gamle” gikk rundt med et fornøyd smil og proklamerte for oss selv og hverandre at “britene er her”, men jeg tror de skjønte hvorfor i løpet av dagen.

Hemmeligheten som gjør briter så populære hos oss er enkel: høflighet og kunnskapsrikhet. Det skal sies at det er ikke festegenerasjonen som kommer på besøk hos oss. Nei, vi får de søte. De som er så høflige at du nesten får lyst til å gi dem en klem. De som hver gang viser noe som ser ut til å være en genuin takknemmelighet over at vi snakker språket deres nesten flytende. De som har vært i en katedral før og som vet hva triforiet er uten at vi må forklare det. Og de som har denne lune, særegne formen for humor som bare briter har.

Så for å oppsummere: Vi elsker britiske turister i Nidarosdomen!

Heller ikke denne gangen klarte Adresseavisen å merke seg sin besøkelsestid å møte opp i Nidarosdomen til konsert. Men, det er jo klart, det er jo vanskelig for den ene sports- og kulturjournalisten de ser ut til å ha, å møte opp i Domen når det samtidig spilles fotballkamp i Oslo. Jeg har i dag gått til innkjøp av avisen og etter å ha tatt ut den halvparten som er reklameinnstikk, bladde jeg vel og lenge for å finne en syltynn bit som het “Kultur”. Der sto det ingenting om helgens fremførelse av Bach.

Det var forøvrig en strålende konsert (ja, jeg vet jeg ikke er helt inhabil her, og innrømmer det gladelig i motsetning til deler av det politiske Norge). Begge kveldene var det relativt fullt i skipet av kirken. Solistene sang glimrende, orkesteret spilte som noen helter og koret har vel aldri noensinne vært så skjerpet og motivert. Men ikke noe av dette spiller noen rolle så lenge koret ikke ser ut til å være guttekoret. Vi får bare prøve å venne oss til det og i ennå mindre grad håpe på konsertomtale fra Trondheims største nyhetsformidler neste gang.

For de som ikke har noe som er gruoppvekkende viktig å gjøre i helga, så anbefaler jeg dette:

Nidarosdomens oratoriekor skal altså ha konsert i helgen og vi skal synge den evige klassiske og noe kjente Bach. Magnificat er kanskje noe av det mest kjente han har skrevet for kor og orkester og er virkelig verd å få med seg. Det er også Himmelfartsoratoriet. Det ene synges på latin, det andre på tysk og koret synger begge verkene utenat.

Jeg har vært på kor og orkesterprøve i kveld og det lover godt. Veldig, veldig godt. Jeg vil derfor på det varmeste anbefale at alle som kan tar seg en tur til Nidarosdomen lørdag og/eller søndag kveld! Er vi heldige beærer kanskje Adresseavisen oss med å sende en journalist.

I år drar vi også på påskeferie. Heller ikke i år for å gå på ski. Denne gangen går ikke turen nordover som den har gjort de siste årene, men sør-vest - hjem til Vidundermannens familie. Lille Daddel har allerede vært på besøk der siden mandag kveld da han, litt impulsivt, ble tatt med utover to dager tidligere enn planlagt da bestemor og tante stoppet innom etter en bytur. (Dette resulterte i at jeg har fått sove ordentlig i TO netter samt gjøre ting jeg ellers ikke får gjort som å vaske flere maskiner på rad, rydde soverommet osv. Slettes ikke å forakte.) I dag kjørte vi etter. Det var glimrende vær, nesten litt for fint til å kjøre, men føret var bra til vi kom til Hemnekjølen. Der ble det plutselig veldig mye snø. Men, man kan ikke la litt snø og kulde fratvinge oss muligheten til å spise en is i ro og fred, så det ble nok en stopp alikevel.

Dersom jeg ikke skriver mere resten av uken så ønsker jeg alle en riktig god påske.

Til bursdagen min i september fikk jeg et gavekort på spabehandling. Av forskjellige grunner, men for det meste tidsbegrensende ting som et barn, har jeg ikke fått brukt det før tnå. Tirsdag hadde jeg satt av hele formiddagen til kun meg selv. Hovedaktiviteten for dagen var en times rygg- og nakkemassasje. Det var vondt som fy. Jeg trodde jeg skulle hyle høyt. Den siste tiden har jeg vært plaget med store ryggsmerter så alle musklene var som stener. Jeg lurte et par ganger på om det var muskler eller en del av sjelettet hun masserte. Jeg ble advart på forhånd om at det kunne gjøre vondt og at det kunne være vondt noen dager i etterkant også. Så sant, så sant. Men muskelene mine ble iallfall mindre harde og ryggen føler seg bedre.

Etter spaehandlingen fikk jeg unnagjort opptil flere butikkbesøk nede i sentrum bl.a. fant jeg et meget pent stoff jeg skal sy en mei tai av. Jeg fikk til og med presset inn et kafebesøk. Det slo meg da at det er faktisk veldig koselig å sitte helt alene på en kafe med noe å lese og varmt å drikke. Må se om jeg får gjort det litt oftere!

Vårt gående prosjekt om ny bære- og tøybleiebaby ble nettopp brått avsluttet bare 7 uker underveis. Vi har på ingen måte planer om å avslutte det for godt, bare utsette det. Store deler av fredagen ble tilbrakt på enten legekontoret etter på St. Olavs hospital.

Det jeg synes var så merkelig da jeg kom til sykehuset var at de åpenbart har helt adskilte datasystemer på de forskjellige avdelingene. Da Lille Daddel kom til verden for 16 måneder siden, var jeg da vitterlig innlagt på samme sykehus. Samme bygg, bare fire etasjer over. Da fikk de definitivt skrevet en utfyllende journal på meg inneholdende personalia, sivilstatus, medisinbruk osv. Da jeg kom på fredag måtte jeg sannelig oppgi alle opplysninger på nytt. Ifølge deres system hadde jeg aldri vært der før. Nei, det hadde jeg jo heller ikke - på DEN avdelingen. Jeg skjønner at sykehuset ikke har en kopi av journalen som legen min har, men hvorfor i all verden kan de ikke dele på én journal på samme foretak? Hvorfor må jeg oppgi alle opplysninger hver eneste gang jeg kommer. Jeg gjorde det samme i høst da jeg måtte besøke legevakten på grunn av en øyebetennelse. At de spør på nytt hver gang om jeg bruker noen faste medisiner er greit i tilfelle jeg har begynt på (eller evt slutten med) noen siden forrige besøk. Vil det ikke være greiere å bare få navn og/eller personnummer og dermed få opp min medisinske historie på sykehuset? En dag jeg kanskje blir rullet inn bevisstløs vil jeg ikke være istand til å svare på alle disse spørsmålene om allergier, kroniske sykdommer, fobier eller yndlingsblomster…

Forøvrig har jeg de siste dagene lært at så mange som 25-33 % av alle kvinner mister et barn i spontanabort (SA). Enda flere enn disse har blødninger i løpet av svangerskapet uten av det nødvendigvis ender i en SA. Ved tre eller flere SA på rad lider man muligens av habituell abort noe man bør utredes for av lege. Dette gjelder selv om man har tidligere fullendte svangerskap. Gøy er det uansett ikke siden en SA vanligvis følges av sterke smerter og blødninger. I tillegg til å miste barnet man ventet selvfølgelig. Eneste trøsten er at det sannsynligvis var en så stor feil et eller annet sted at barnet ikke kunne leve, men egentlig er det ikke mye til trøst.

Vi har hatt bøkene til Phil Rickman i bokhylla en god stund nå. Vidundermannen hadde allerede lest de første bøkene før jeg møtte han og bedyret at de var bra. Jeg hadde for min del altfor mange bøker på leselista og utsatte å begynne på disse. Da jeg gjorde det lurte jeg på hvorfor jeg hadde ventet så lenge.

Phil Rickman er en meget god forfatter. Han har skrevet en del enkeltstående bøker, men de jeg har lest er krimbøkene. De omhandler en prest i Den anglikanske kirke som er alenemor og bispedømmets eksorsist, og denne er den sjuende av hittil ni bøker. Forfatteren skriver bedre og bedre for hver bok og denne siste jeg har lest har vært et definitivt høydepunkt. En drivende handling om mystiske dødsfall i en forfallen borg i en av vest-Englands peneste byer. Enkelte figurer er gjengangere og er med i hver eneste bok, andre kommer og går. Gjengangerene har blitt nennsomt utviklet av forfatteren som gir dem mere dybde og kjøtt på beina for hver bok som skrives. På nåværende tidspunkt føles det som om jeg har kjent disse menneskene i flere år og at de er blandt mine beste venner. Dialogen glir godt og er meget troverdig. Til tross for at det er ganske alvorlige og til del skumle ting som taes opp er det lune bøker med en god dose humor. Ikke av den hysteriske “hahaha”-typen, men en varm humor som løfter leseopplevelsen og bærer den videre.

Dette er den beste boken i serien il nå og jeg gleder med til å begynne på den neste. Absolutt en bok jeg vil anbefale til alle som liker å lese og som ikke blir skremt av bøker på engelsk, de er så vidt jeg vet ikke oversatt til norsk ennå.

Kanskje på tide å ønske godt nytt år… Travel 2008 hittil ja.

Og gratulerer med dagen til Vidundermannen som hadde bursdag på torsdag.

Mandag som var tilbrakte Nidarosdomens oratoriekor mange timer i Vår frue kirke på nytt. Denne gangen var det uten publikum, men med opptil flere store kamera og prest. Resultatet blir å se på klokken 17.30 på NRK1 i morgen kveld;

Åpen himmel: Klang i katedralen (ttv)
Nidarosdomens Oratoriekor fyller den nyrestaurerte 800-årsjubilanten, Vår Frue kirke i Trondheim, med tidløse salmer som minner oss om kirken som et sted for omsorg og nærhet. Salmene bindes sammen av vikarprest Torstein Amundsen.
Blir også sendt tirsdag kl. 12.15.

Litt uvisst hvorfor produsenten har kalt programmet det det heter. Vår frue er da sannelig ingen katedral, men det ble ganske fin lyd alikevel. Vi synger for det meste samler, men også to a cappella verk av Hovland. Slå på og hør!

For to dager siden fikk jeg to meter dupionislike i posten samt to par ringer. Det ene paret skal jeg gjemme til senere bruk, det andre paret skulle brukes sammen med sliken. Tirsdags kveld begynte jeg å stryke falden og legge opp den etter silken var tørket etter vask. (Håndvask til og med.) I går kunne jeg fortsette med syinga. Og dette er altså resultatet. En slynge er veldig lett å sy, så ikke forvent å se noe fra meg på vårens catwalk i Paris, men det var i det minste gøy. Fargen heter “sølvnatt”, ringene og sømmen er i svart. Lille Daddel var villig til å prøve og så ut til å trives godt der oppe. Så nå har vi fire bæredingser, men foreløpig bare en hjemmesydd. Gøy med symaskin!

Da var årets konsertprosjekt over. Nidarosdomens Oratoriekor var i år spurt om å være med å synge ved åpeningen av den nyoppussede Vår Frue kirke midt i byen. Siden Den Norske kirke feirer allehelgensdag denne helga hadde de valgt et requiem. Og av alle mulige requiem som er komponert måtte de velge Andrew Lloyd Webbers (den hvor Pie Jesu er hentet fra…). Jeg gremmet meg når jeg hørte hva vi skulle synge og jeg gremmer meg ennå. For et kor som er vant til å synge Verdi, Mozart og Bach ble vi degradert til å synge musikalkongens amatørmessige forsøk på seriøs musikk. Attpå til skulle vi ha hele tre konserter. I det minste var det masse folk tilstede alle tre kveldene. Det eneste som er kjedeligere enn å synge musikk man ikke liker er å synge for nesten ingen tilhørere.

Av de tre solistene som var hyret inn var guttesopranen fra guttekoret den flinkeste. Elizabeth Norberg-Schulz sang med hakket mere vibrato enn hva jeg liker og litt skingrende. Helge Rønning har en meget pen og behagelig stemme, men det var Mads Fingstad som imponerte mest. Det krever mot av en gutt på kanskje 10 år å synge solo foran full kirke tre kvelder på rad.

Musikken i seg selv er noe jeg håper jeg slipper å synge igjen. Webber har åpenbart krampaktig prøvd å være moderne da han skrev dette verket, men man hører at han ikke helt klarer å gi slipp på musikalene. Enkelte deler av verket høres ut som et hurtigtog ute av kontroll, mens andre deler hører hjemme i en produksjon av Løvenes konge, men på enten amfetamin eller rulleskøyter. I tillegg har komponisten et litt merkelig utvalg instrumenter. Fullt strykeorkester og messingblåsere, men med synth og 5 slagverkere. Jeg liker pauker jeg, men her var det ikke bare begrenset til pauker, men også slagverk. Det var ikke like nødvendig. Jeg ble selvfølgelig plassert bak dette trommesettet så når han spilte hørte jeg ikke noe som helst annet. Det mest irriterende med perkusjonister er faktisk når de ikke spiller. Mange har nemlig en litt lei tendens til å sitte å slå seg selv på lårene når de ikke får slå på trommene. Også var det synthen da. To faktisk! Som nevnt er det full rekke med stykeinstrument tilstede, men alikevel skal synthen spille stryk. Dette fikk verket til å høres ut som en veldig dårlig skrekkfilm fra 30-tallet av og til.

Men, det må nevnes: Kirka har blitt veldig fin. Den er konservert, malt og kalket. Utgravninger og opprydding er foretatt i kjelleren. Altertavlen er blitt helt nydelig og noen har pusset messing som en helt, for lysekronene skinte som de var nye. For de som vil se hva resten av uka byr på i Vår Frue eller vil se hva som er gjort den den, kan dere se her: http://www.varfrue.no/

Til våren skal vi få synge Mozart. Det skal bli deilig med noe vakkert og melodiøst. Fram til de øvingene begynner skal vi synge julesanger. Jippi!

Jeg har blitt symaskin-eier. Jeg ønsket meg penger til bursdagen slik at jeg kunne få kjøpt meg en maskin uten å ruinere oss helt og slik at Lille Daddel slipper å sulte en måned.

Planen gikk helt som jeg håpet. Jeg fikk mer enn nok penger til en symaskin og nå står den, hvit og pen, på spisebordet. Jeg prøvdesydde med den i går. Først på en gammel t-sjorte og deretter fikk jeg endelig sydd om den sømmen nederst på buksebenet som ALLTID sprotner hos meg. Resultatet er at jeg alltid tråkker på buksa når jeg går. Det er ikke pent og føles ekkelt når det er vått ute. Dvs, jeg fikk gjort det på en bukse. Jeg har ennå flere det må gjøres på, for den sømmen går opp på ALLE buksene mine…

Jeg har planer om å få sydd litt større ting også. Først en bæreslynge og deretter en mei tai (også er bæredings). Jeg må bare få kjøpt noe stoff først. Det var litt nervepirrende til å begynne med, for jeg har ikke tredd en symaskin siden barneskolen da vi ble tvunget til å sy pute og håndarbeidsforkle. Av den grunn hadde jeg ikke mange gode erfaringer, men jeg har innsett at alle husmødre trenger en symaskin. Nå føler jeg meg etablert nå!

av Ellen

Reglene er som følger:

1. Link til den som har tagget deg.
2. Fortell 7 fakta om deg, litt forskjellig og litt rart!
3. Tagg 7 folk i slutten av bloggeinnlegget.
4. Legg en melding i bloggen deres for å si at de er blitt tagget.

Fakta om meg ja… Hmmm….:

- Jeg er en sofagris av rang. Jeg elsker å bare være hjemme og ikke ha noen planer for kvelden.
- Jeg har drevet med håndarbeid siden jeg var barn; brodering, hekling, strikking, og er alltid på utkikk etter nye prosjekter.
- Blir av og til (men langvarig) kjempeentusiastisk over enkelte ting og blir da så opptatt av disse at jeg tenker på det hele tida og drømmer om det om natta. Nå er det for eksempel tøybleier og bæring av barn det går i.
- Jeg ble blitt av en hund som barn og har vært redd hunder siden.
- Jeg hater å lage mat, men liker å bake.
- Har vært overalt det er verdt å være i Nidarosdomen. Fra helt øverst til helt nederst.
- Misliker sterkt å rydde og vaske, men liker å pusse vindu og kan av og til bli helt hypnotisert over å skulle sortere en skuff med papir. Mye gøy å finne om man først begynner.

Jeg tar meg den frihet å endre litt på slutten og sier at de som leser dette må gjerne føle seg kallet til å ta opp tråden. Kanskje særlig vidundermannen som da kan få oppdatert bloggen sin…;)

* 1452 – Johann Gutenberg trykker en bibel, verdens første trykte bok.
* 1867 – USA får kontroll over Midway Island
* 1879 – Johan Falkberget, norsk forfatter blir født
* 1882 – Verdens første vannkraftverk begynner strømproduksjon i Appelton, Wisconsin, USA.
* 1888 – Jack the Ripper dreper sitt tredje og fjerde offer, Elizabeth Stride og Catherine Eddowes.
* 1895 – Madagaskar blir fransk protektorat
* 1919 – Norges første ubåt, A-1 stryker kommandoen for siste gang og går i opplag.
* 1949 – Berlin-luftbroen avsluttes
* 1966 – Botswana blir selvstendig
* 1968 – Monica Bellucci, italiensk skuespillerinne blir født
* 1972 – Ari Behn, norsk forfatter, gift med prinsesse Märtha Louise blir født
* 1977 – Audun Bjørlo Lysbakken, norsk politiker blir født
* 2005 – Jyllandsposten trykker 12 karikaturer av profeten Muhammed som senere skaper stort oppstyr i den muslimske verden.

Samt: 2007 - 24 år siden jeg ble født i 1977. Bare så dere vet det!
Gratulerer med dagen til meg. Dagen feires her med et nytt bakgrunnstema om kun kort tid. På tide med fornyelse.