Min verden av is og roser

Tere!
Estlendere er et meget behagelig folkeferd. De er ikke overstrømmende hyggelige mot folk de ikke kjenner, men gjør jobben sin med god effektivitet og passe service. Vi blir stort sett hilst med et “Tere” i butikker, men blir deretter overlatt til oss selv uten at de henger over skuldra vår. Jeg må innrømme at jeg er et av de menneskene som ikke liker overivrig salgspersonale. Jeg er i stor grad i stand til å selv vite hva jeg vil kjøpe og spør om jeg måtte ha noen spørsmål. I går fikk vi helt alene prøvd en hel mengde vinterjakker og -frakker i et av byens største varehus og i en avdeling som hadde meget god standard i utvalg og snitt, helt uten å bli plaget med personale som krampaktig prøvde å hjelpe oss på knotete engelsk. Det samme har vi opplevd i dag i små butikker.

Vi har også blitt kjent med Estlands mange folkeslag. Det bor litt over en million her, men bare 68 % er etniske estlendere. Hele 25 % er russere og man kan stort sett si hvem som er hva ved å gå forbi dem på gaten. Og i dag, i dette nokså lille landet har jeg sett noe jeg aldri har sett før utenom på bider og TV. Og det er ikke fordi jeg ikke har vært ute og reist en vinterdag før! Jeg har sett ortodokse jøder. En hel gjeng faktisk. Litt dårlig med den karakteristiske behåringen, men disse var ganske unge. De så vi rett før en hel gjeng syngende Hare Krishna-tilhengere kom togende forbi. Sistenevnte har jeg riktignok møtt på før. (Jeg skulle til å skrive en sms Helene, men ble sporet av det igjen.)

I går fikk vi en helt annen kulturell opplevelse. Da var vi på besøk i den ene russisk-ortodokse kirken i byen. Vi kom rett før noe liturgisk skulle foregå. Akkurat hva det var er vi ikke sikre på for plakaten utenfor var utelukkende på russisk, men vi bestemte oss for å bli og se. Jeg oppdaget at jeg kan altfor lite om de ortodokse kirkene. Jeg visste at man sto gjennom gudstjenesten, men noen benker bakerst i et hjørne for slitne turister hadde vært fint. De få stolene som var der sto veldig langt fremme og der måtte nestende gamle damene få sitte fant vi ut. Menigheten korset seg uavlatelig, og bøyde seg, men jeg aner ikke når de gjorde hva og hvorfor. To ganger på et kvarter kom to prester fram fra bak ikonostasen med et røkelseskar og incensierte både ikonene og oss. Hele kirkerommet rundt. Ikke et ikon ble glemt! I løpet av liturgienble det båret lys fram og tilbake, et alter ble flyttet og pakket bort igjen. Presten fly fram og tilbake og de store dørene i ikonostasen ble åpnet og lukket. Dette hadde sikkert vært mere forståelig om vi hadde forstått språket. Legfolket fulgte for det meste med, men noen tuslet rundt og tente lys, ordnet blomster, tok vekk nedbrente lys og snakket med naboen om ett eller annet jeg er helt sikker på ikke hadde noenting med liturgien å gjøre. Når jeg kommer hjem skal jeg finne en bok om hva som skjer. Jeg kan ikke vært fullt så ignorant om en av de største kirkesamfunnene. En gøy opplevelse, men forferdelig slitsomt. I morgen står souvernirhandling på programmet, et besøk på bymuseet, middag på byens beste restaurant og lunsj på den lokale sjokoladekafeen…

Jeg har fått med meg at det for tiden ikke er det mest politisk korrekte å fly på ferie. At fly forurenser er vel helt åpenbart og det vil de fortstette med helt til de finner en med effektiv måte å brenne brennstoff på. Så, ja, jeg er nok for tiden skyld i at jeg legger igjen ett litt større fotavtrykk enn om jeg hadde valgt å forbli hjemme. Men, nå er det bare slik at Vidundermannen og jeg ikke har vært på ferie på over tre år, og selv det var bare en liten langhelg i Norge. Forrige gang vi fly utenlands var i 2004 så jeg må innrømme at jeg ikke har det spor dårlig samvittighet av den lille flyturen vi har lagt bak oss og som vi skal gjøre på nytt når vi drar hjem på torsdag. Om det hjelper for de som nå synes jeg er et dårlig menneske, så kjørte vi buss Trondheim-Gardermoen og skal ta nattoget tilbake igjen. Det er i det minste miljøvennlig!

For øyeblikket sitter jeg altså på et hotellrom i Tallin, den minste av de baltiske hovedsteder, men etter størrelsen å dømme er byen helt perfekt. Det jeg på forhånd synes virket som store avstander på bykartet var i virkeligheten bare en liten rusletur ned gata. Vi har de to første dagene nå gått rundt i gamlebyen og vært en tur i den morderne også. Vi måtte jo innom et kjøpesenter i tillegg for å se om det var mulig å finne vindertøy til en noe billigere penge enn man får i Norge. (Det kan man også forresten.)

Vi bor også ideelt plassert i byen, midt blant de gamle husene og hotellet er også gammelt. Vi leste på forhånd at mange synes det var litt vel mange trapper her, men konkluderte med at man kunne da ikke forvente heis i et bygg på over 700 år. Etter vi kom hit ser også vi at det er nok litt mange trapper om man har nådd godt over pensjonsalder. For å komme til rommet må vi først ned en vindeltrapp til kjelleren. Deretter gjennom en slags bar før det bærer medover nok en gang som går nedover 9 trinn. Så kan vi runde et par svinger og gå noen flere enkelttrinn før vi kan gå opp to etasjer for å komme til rommet. Men sannelig er det et fint rom. Det er ikke kjempestort, men det er badet. Det utgjør vel kanskje halvparten av hele rommet og har et absolutt vidunderlig badekar. Det er kortere enn det standardkaret vi har i Norge, men er litt bredere og er åpenbart formet slik at man skal kunne ligge i det på en behagelig måte. Det er helt perfekt å lese i, og det er det Vidundermannen gjør akkurat nå, dvs, han annonserer for øyeblikket sin utkomst. Det er tross alt på tide å spise middag. Historier om estiske særegenheter får heller komme i neste innlegg…:)

Siden sist har både jeg og Lille Daddel fylt år. Daddelen fire dager før meg og jeg må si at han holder seg godt for alderen. Nå har han jo blitt hele to år gammel. Jeg derimot, fylte 29 for tredje gang.

Se så stor Lille Daddel har blitt:

Han har også begynt i barnehagen.
Sosial som han er synes han det er kjempegøy og enn så lenge er det ikke noe press om at han må stå opp i ørska hver dag. Vi tusler nedover rundt klokken ni-halv ti så er han der i noen timer før han blir hentet. Som det fremgår av bildet er han nå så stor at det er høyverdig moro å bære sine egne ting. Ryggsekken og i dette tilfellet posen med tøybleiene.

Vi er så heldige at vi fikk plass på førstevalget av barnehager, nemlig den som ligger rett nedenfor blokka. Jeg kan se alle barna fra kjøkkenbalkongen når de er ute og i begynnelsen var jeg ute og spionerte litt hver eneste dag. Nå vet jeg at han har det fint og leker med de andre barna, så nå blir det ikke like ofte. Det er kanskje like greit så ikke naboene til slutt reagerer på den mistenkelige personen som står med kikkert rettet mot barnehagen. Uheldig om politiet skulle komme brasende inn døra på grunn av en misforståelse.

Det er kanskje på høy tid å fortelle om vårt nye familiemedlem. Hun heter Frida og er verdens tøffeste scooter.

Jeg har lenge ønsket meg en scooter, men etter Lille Daddel ankom regnet jeg med at det ikke var verdens mest praktiske kjøretøy. Når Vidundermannen derimot også fikk lyst på en da våren kom, var det bare å smi mens jernet var varmt. Vi fant en pen brukt Piaggio NRG 50 Power. Piaggio lager også Vespa og Gilera så det borger for kvalitet. Selv skulle jeg gjerne hatt en gammel Vespa så kunne jeg lekt Audrey Hepburn slik som hun framstår i filmen “Roman Holiday” fra 1953.

Nok en fordel med å ha scooter ble åpenbart i Trondheim i de tidlige timer i dag. Da ble nemlig det ene av to kjørefelt inn og ut av byen permanent stengt for alle andre enn kollektivtrafikk, elbiler og tohjulinger. Det hadde vært et glimrende miljøtiltak om busstilbudet bare hadde vært godt nok, men det er det dessverre ikke per i dag. I tillegg ble prisen for bussbillettene satt opp fra nyttår i år. Ikke rett måte å få flere til å kjøre buss, og heller ikke den beste søknaden fra den rød/grønne kommuneledelsen om fornyet tillit ved neste lokalvalg. Og det sier jeg med sorg siden jeg selv hører til i SV-leiren. Men jeg skal i alle fall suse forbi køen på lille Frida så lenge vær og føre tillater.

Jeg stiller meg litt uforstående til den undersøkelsen som ble gjort for litt siden (og referert til i Dagbladet) som konkluderte med at briter er de verste turistene i Europa. Det er muligens en kime av sannhet i det utsagnet når det er alkohol eller fotball i nærheten, men for oss som jobber i Nidarosdomen er en brite Drømmeturisten.

Tirsdag lå det et cruiseskip til havn i Trondheim og de fleste ombord virket å være fra den lille øystaten. Kirken hadde en jevn strøm med hyggelige turister hele dagen og jeg fikk endelig mulighet til å briljere litt med engelsken min samt snakke om de delene av kirken som er særlig knyttet opp til England som ikke alle andre turister synes er spennende. Også mine andre kollegaer hadde en strålende dag. De nye undret seg visstnok litt over at vi “gamle” gikk rundt med et fornøyd smil og proklamerte for oss selv og hverandre at “britene er her”, men jeg tror de skjønte hvorfor i løpet av dagen.

Hemmeligheten som gjør briter så populære hos oss er enkel: høflighet og kunnskapsrikhet. Det skal sies at det er ikke festegenerasjonen som kommer på besøk hos oss. Nei, vi får de søte. De som er så høflige at du nesten får lyst til å gi dem en klem. De som hver gang viser noe som ser ut til å være en genuin takknemmelighet over at vi snakker språket deres nesten flytende. De som har vært i en katedral før og som vet hva triforiet er uten at vi må forklare det. Og de som har denne lune, særegne formen for humor som bare briter har.

Så for å oppsummere: Vi elsker britiske turister i Nidarosdomen!

Heller ikke denne gangen klarte Adresseavisen å merke seg sin besøkelsestid å møte opp i Nidarosdomen til konsert. Men, det er jo klart, det er jo vanskelig for den ene sports- og kulturjournalisten de ser ut til å ha, å møte opp i Domen når det samtidig spilles fotballkamp i Oslo. Jeg har i dag gått til innkjøp av avisen og etter å ha tatt ut den halvparten som er reklameinnstikk, bladde jeg vel og lenge for å finne en syltynn bit som het “Kultur”. Der sto det ingenting om helgens fremførelse av Bach.

Det var forøvrig en strålende konsert (ja, jeg vet jeg ikke er helt inhabil her, og innrømmer det gladelig i motsetning til deler av det politiske Norge). Begge kveldene var det relativt fullt i skipet av kirken. Solistene sang glimrende, orkesteret spilte som noen helter og koret har vel aldri noensinne vært så skjerpet og motivert. Men ikke noe av dette spiller noen rolle så lenge koret ikke ser ut til å være guttekoret. Vi får bare prøve å venne oss til det og i ennå mindre grad håpe på konsertomtale fra Trondheims største nyhetsformidler neste gang.

For de som ikke har noe som er gruoppvekkende viktig å gjøre i helga, så anbefaler jeg dette:

Nidarosdomens oratoriekor skal altså ha konsert i helgen og vi skal synge den evige klassiske og noe kjente Bach. Magnificat er kanskje noe av det mest kjente han har skrevet for kor og orkester og er virkelig verd å få med seg. Det er også Himmelfartsoratoriet. Det ene synges på latin, det andre på tysk og koret synger begge verkene utenat.

Jeg har vært på kor og orkesterprøve i kveld og det lover godt. Veldig, veldig godt. Jeg vil derfor på det varmeste anbefale at alle som kan tar seg en tur til Nidarosdomen lørdag og/eller søndag kveld! Er vi heldige beærer kanskje Adresseavisen oss med å sende en journalist.

I år drar vi også på påskeferie. Heller ikke i år for å gå på ski. Denne gangen går ikke turen nordover som den har gjort de siste årene, men sør-vest - hjem til Vidundermannens familie. Lille Daddel har allerede vært på besøk der siden mandag kveld da han, litt impulsivt, ble tatt med utover to dager tidligere enn planlagt da bestemor og tante stoppet innom etter en bytur. (Dette resulterte i at jeg har fått sove ordentlig i TO netter samt gjøre ting jeg ellers ikke får gjort som å vaske flere maskiner på rad, rydde soverommet osv. Slettes ikke å forakte.) I dag kjørte vi etter. Det var glimrende vær, nesten litt for fint til å kjøre, men føret var bra til vi kom til Hemnekjølen. Der ble det plutselig veldig mye snø. Men, man kan ikke la litt snø og kulde fratvinge oss muligheten til å spise en is i ro og fred, så det ble nok en stopp alikevel.

Dersom jeg ikke skriver mere resten av uken så ønsker jeg alle en riktig god påske.

Til bursdagen min i september fikk jeg et gavekort på spabehandling. Av forskjellige grunner, men for det meste tidsbegrensende ting som et barn, har jeg ikke fått brukt det før tnå. Tirsdag hadde jeg satt av hele formiddagen til kun meg selv. Hovedaktiviteten for dagen var en times rygg- og nakkemassasje. Det var vondt som fy. Jeg trodde jeg skulle hyle høyt. Den siste tiden har jeg vært plaget med store ryggsmerter så alle musklene var som stener. Jeg lurte et par ganger på om det var muskler eller en del av sjelettet hun masserte. Jeg ble advart på forhånd om at det kunne gjøre vondt og at det kunne være vondt noen dager i etterkant også. Så sant, så sant. Men muskelene mine ble iallfall mindre harde og ryggen føler seg bedre.

Etter spaehandlingen fikk jeg unnagjort opptil flere butikkbesøk nede i sentrum bl.a. fant jeg et meget pent stoff jeg skal sy en mei tai av. Jeg fikk til og med presset inn et kafebesøk. Det slo meg da at det er faktisk veldig koselig å sitte helt alene på en kafe med noe å lese og varmt å drikke. Må se om jeg får gjort det litt oftere!

Vårt gående prosjekt om ny bære- og tøybleiebaby ble nettopp brått avsluttet bare 7 uker underveis. Vi har på ingen måte planer om å avslutte det for godt, bare utsette det. Store deler av fredagen ble tilbrakt på enten legekontoret etter på St. Olavs hospital.

Det jeg synes var så merkelig da jeg kom til sykehuset var at de åpenbart har helt adskilte datasystemer på de forskjellige avdelingene. Da Lille Daddel kom til verden for 16 måneder siden, var jeg da vitterlig innlagt på samme sykehus. Samme bygg, bare fire etasjer over. Da fikk de definitivt skrevet en utfyllende journal på meg inneholdende personalia, sivilstatus, medisinbruk osv. Da jeg kom på fredag måtte jeg sannelig oppgi alle opplysninger på nytt. Ifølge deres system hadde jeg aldri vært der før. Nei, det hadde jeg jo heller ikke - på DEN avdelingen. Jeg skjønner at sykehuset ikke har en kopi av journalen som legen min har, men hvorfor i all verden kan de ikke dele på én journal på samme foretak? Hvorfor må jeg oppgi alle opplysninger hver eneste gang jeg kommer. Jeg gjorde det samme i høst da jeg måtte besøke legevakten på grunn av en øyebetennelse. At de spør på nytt hver gang om jeg bruker noen faste medisiner er greit i tilfelle jeg har begynt på (eller evt slutten med) noen siden forrige besøk. Vil det ikke være greiere å bare få navn og/eller personnummer og dermed få opp min medisinske historie på sykehuset? En dag jeg kanskje blir rullet inn bevisstløs vil jeg ikke være istand til å svare på alle disse spørsmålene om allergier, kroniske sykdommer, fobier eller yndlingsblomster…

Forøvrig har jeg de siste dagene lært at så mange som 25-33 % av alle kvinner mister et barn i spontanabort (SA). Enda flere enn disse har blødninger i løpet av svangerskapet uten av det nødvendigvis ender i en SA. Ved tre eller flere SA på rad lider man muligens av habituell abort noe man bør utredes for av lege. Dette gjelder selv om man har tidligere fullendte svangerskap. Gøy er det uansett ikke siden en SA vanligvis følges av sterke smerter og blødninger. I tillegg til å miste barnet man ventet selvfølgelig. Eneste trøsten er at det sannsynligvis var en så stor feil et eller annet sted at barnet ikke kunne leve, men egentlig er det ikke mye til trøst.

Vi har hatt bøkene til Phil Rickman i bokhylla en god stund nå. Vidundermannen hadde allerede lest de første bøkene før jeg møtte han og bedyret at de var bra. Jeg hadde for min del altfor mange bøker på leselista og utsatte å begynne på disse. Da jeg gjorde det lurte jeg på hvorfor jeg hadde ventet så lenge.

Phil Rickman er en meget god forfatter. Han har skrevet en del enkeltstående bøker, men de jeg har lest er krimbøkene. De omhandler en prest i Den anglikanske kirke som er alenemor og bispedømmets eksorsist, og denne er den sjuende av hittil ni bøker. Forfatteren skriver bedre og bedre for hver bok og denne siste jeg har lest har vært et definitivt høydepunkt. En drivende handling om mystiske dødsfall i en forfallen borg i en av vest-Englands peneste byer. Enkelte figurer er gjengangere og er med i hver eneste bok, andre kommer og går. Gjengangerene har blitt nennsomt utviklet av forfatteren som gir dem mere dybde og kjøtt på beina for hver bok som skrives. På nåværende tidspunkt føles det som om jeg har kjent disse menneskene i flere år og at de er blandt mine beste venner. Dialogen glir godt og er meget troverdig. Til tross for at det er ganske alvorlige og til del skumle ting som taes opp er det lune bøker med en god dose humor. Ikke av den hysteriske “hahaha”-typen, men en varm humor som løfter leseopplevelsen og bærer den videre.

Dette er den beste boken i serien il nå og jeg gleder med til å begynne på den neste. Absolutt en bok jeg vil anbefale til alle som liker å lese og som ikke blir skremt av bøker på engelsk, de er så vidt jeg vet ikke oversatt til norsk ennå.

Kanskje på tide å ønske godt nytt år… Travel 2008 hittil ja.

Og gratulerer med dagen til Vidundermannen som hadde bursdag på torsdag.

Mandag som var tilbrakte Nidarosdomens oratoriekor mange timer i Vår frue kirke på nytt. Denne gangen var det uten publikum, men med opptil flere store kamera og prest. Resultatet blir å se på klokken 17.30 på NRK1 i morgen kveld;

Åpen himmel: Klang i katedralen (ttv)
Nidarosdomens Oratoriekor fyller den nyrestaurerte 800-årsjubilanten, Vår Frue kirke i Trondheim, med tidløse salmer som minner oss om kirken som et sted for omsorg og nærhet. Salmene bindes sammen av vikarprest Torstein Amundsen.
Blir også sendt tirsdag kl. 12.15.

Litt uvisst hvorfor produsenten har kalt programmet det det heter. Vår frue er da sannelig ingen katedral, men det ble ganske fin lyd alikevel. Vi synger for det meste samler, men også to a cappella verk av Hovland. Slå på og hør!

For to dager siden fikk jeg to meter dupionislike i posten samt to par ringer. Det ene paret skal jeg gjemme til senere bruk, det andre paret skulle brukes sammen med sliken. Tirsdags kveld begynte jeg å stryke falden og legge opp den etter silken var tørket etter vask. (Håndvask til og med.) I går kunne jeg fortsette med syinga. Og dette er altså resultatet. En slynge er veldig lett å sy, så ikke forvent å se noe fra meg på vårens catwalk i Paris, men det var i det minste gøy. Fargen heter “sølvnatt”, ringene og sømmen er i svart. Lille Daddel var villig til å prøve og så ut til å trives godt der oppe. Så nå har vi fire bæredingser, men foreløpig bare en hjemmesydd. Gøy med symaskin!

Da var årets konsertprosjekt over. Nidarosdomens Oratoriekor var i år spurt om å være med å synge ved åpeningen av den nyoppussede Vår Frue kirke midt i byen. Siden Den Norske kirke feirer allehelgensdag denne helga hadde de valgt et requiem. Og av alle mulige requiem som er komponert måtte de velge Andrew Lloyd Webbers (den hvor Pie Jesu er hentet fra…). Jeg gremmet meg når jeg hørte hva vi skulle synge og jeg gremmer meg ennå. For et kor som er vant til å synge Verdi, Mozart og Bach ble vi degradert til å synge musikalkongens amatørmessige forsøk på seriøs musikk. Attpå til skulle vi ha hele tre konserter. I det minste var det masse folk tilstede alle tre kveldene. Det eneste som er kjedeligere enn å synge musikk man ikke liker er å synge for nesten ingen tilhørere.

Av de tre solistene som var hyret inn var guttesopranen fra guttekoret den flinkeste. Elizabeth Norberg-Schulz sang med hakket mere vibrato enn hva jeg liker og litt skingrende. Helge Rønning har en meget pen og behagelig stemme, men det var Mads Fingstad som imponerte mest. Det krever mot av en gutt på kanskje 10 år å synge solo foran full kirke tre kvelder på rad.

Musikken i seg selv er noe jeg håper jeg slipper å synge igjen. Webber har åpenbart krampaktig prøvd å være moderne da han skrev dette verket, men man hører at han ikke helt klarer å gi slipp på musikalene. Enkelte deler av verket høres ut som et hurtigtog ute av kontroll, mens andre deler hører hjemme i en produksjon av Løvenes konge, men på enten amfetamin eller rulleskøyter. I tillegg har komponisten et litt merkelig utvalg instrumenter. Fullt strykeorkester og messingblåsere, men med synth og 5 slagverkere. Jeg liker pauker jeg, men her var det ikke bare begrenset til pauker, men også slagverk. Det var ikke like nødvendig. Jeg ble selvfølgelig plassert bak dette trommesettet så når han spilte hørte jeg ikke noe som helst annet. Det mest irriterende med perkusjonister er faktisk når de ikke spiller. Mange har nemlig en litt lei tendens til å sitte å slå seg selv på lårene når de ikke får slå på trommene. Også var det synthen da. To faktisk! Som nevnt er det full rekke med stykeinstrument tilstede, men alikevel skal synthen spille stryk. Dette fikk verket til å høres ut som en veldig dårlig skrekkfilm fra 30-tallet av og til.

Men, det må nevnes: Kirka har blitt veldig fin. Den er konservert, malt og kalket. Utgravninger og opprydding er foretatt i kjelleren. Altertavlen er blitt helt nydelig og noen har pusset messing som en helt, for lysekronene skinte som de var nye. For de som vil se hva resten av uka byr på i Vår Frue eller vil se hva som er gjort den den, kan dere se her: http://www.varfrue.no/

Til våren skal vi få synge Mozart. Det skal bli deilig med noe vakkert og melodiøst. Fram til de øvingene begynner skal vi synge julesanger. Jippi!