Min verden av is og roser

Jeg innser at det er lenge til jeg har bursdag ennå, men her om dagen ble jeg gjort oppmerksom på en nettbutikk av en god kollega som solgte mange kule ting jeg gjerne hadde sett at jeg hadde i hus, men som jeg skal vente med å handle til jeg vet at boliglånet kan betales;) Blant disse tingene var et fruktnett:

Dette er jo genialt. I vårt forsøk på å få Michael Johannes til å spise (noe annet enn brød og yoghurt) kjøper vi en del frukt, men siden frukt ser ut til å bli dårlig et par timer etter den er kommet over dørstokken vår, kjøper vi veldig lite i gangen. Gjerne bare to eller toppen tre av hvert slag. Da blir det veldig mange små ubrukelige plastposer som ikke gjør noen nytte for seg på et senere tidspunkt. Dessuten er dette et Fair Trade produkt som alltid er et pluss.

Ellers fant jeg også ut at dette er perfekt for alle de der ute som er merkelige nok til at de synes at hund er det perfekte kjæledyr. De som kjenner meg vet at her i huset kommer det aldri en hund inn, men om det noensinne snør i helvete og jeg skulle finne på å ombestemme meg, skulle jeg hatt en sånn liten sekk.

Alt i alt var det mange, mange ting inne på denne siden jeg kunne tenkt meg. Særlig ønsker jeg meg flere utgaver av “Flip&Tumble”. Det er nemlig det beste handlenettet jeg har prøvd. Hanken er lang nok til at jeg kan bære nettet over skulderen og dermed frigjøre en hånd som kan bære noe annet, låse opp døra eller leie en annen hånd…:)

Helt siden jeg hørte om konseptet mikrofinans har jeg synes at dette høres ut som et knakende godt konsept. Derfor har jeg i dag selv blitt en låner. Det er enkelt. Bare se:
- Gå inn på www.kiva.org
- Registrer deg
- Finn noen du har lyst til å låne penger til. Minste sum er 25 dollar eller 160 kroner med dagens kurs.
- Lån penger til denne personen.

Man låner penger ved å bruke paypal som er en veldig sikker og pålitelig tredjepart som sikrer at pengene ikke blir borte. Når lånet er betalt tilbake kan man plassere disse pengene et annet sted. Man kan selvfølgelig låne til så mange man vil, men minstesummen er som sagt 25 dollar.

Bli med du også da vel!

Dette er en sjarmerende liten bok om en rekke dødsfall som finner sted i universitetsbyen Oxford. En argentisk utvekslingsstudent finner sammen en kjent matematikkprofessor en dag sin hybelvertinne myrdet. Det viser seg at professoren hadde mottatt et lap i sin posthylle hvor drapet var varslet. Lappen var undertegnet med det første symbolet i en matematisk rekke. De to bestemmer seg for å samarbeide for å finne frem til morderen, og ikke lenge etter finner man en ny lapp.

Karakterene i boken kunne gjerne vært utdypet mere enn de er. De blir veldig flate og virker mer som statister i forhold til forfatterens trang til å utdype sin kunnskap om matematiske teorier, systemer og historie. Siden jeg ikke eier anlegg for matematikk så kunne jeg ingenting om disse tingene før jeg leste boken, og vet dermed ikke hvor korrekte opplysningene er.

Boken er underholdende nok i seg selv og er ekstremt lettlest. Den eneste grunnen til at jeg brukte en uke på å lese den var at jeg var for trøtt til å lese på sengen de fleste av dagene den uken. Martinez må gjerne skrive flere bøker, men gjerne noe mere komplisert neste gang.

Når du drømmer om de døde kommer det til å regne, sies det på grensen mellom England og Wales.

Phil Rickman har igjen skrevet en bok om den eminente detektiv/prest/eksorsist/alenemoren Merrily Watkins. Denne boken starter med det heller makabre funnet av et avkappet hode utenfor et nedlagt kloster rett før jul og Merrilys venn i politiet, Frannie Bliss, trekkes inn i etterforskningen. For hans del vil det etterhvert vise seg at julehøytiden ikke blir livets opptur da han møter motgang og store utfordringer både hjemme og på jobben.

Hjemme i landsbyen sin har Merrily og hennes datter Jane også en anstrengt førjulstid. Merrily må hanskes med et lett fundamentalistisk medlem av menigheten som har et forhold på si til en ytterliggående religiøs kult inne i byen, samtidig som landsbyen har fått et nytt tilskudd. Denne personen viser seg å være en erkeateistisk forfatter som gjemmer seg etter å ha blitt truet på livet etter sin siste bok. For Janes del er det på tide å søke videre utdanning samtidig som arkeologer begynner å grave opp noe som kan vise seg å være viktige kulturminner for innbyggerne i landsbyen. På toppen av det hele kommer Janes tidligere kjæreste Eirion på besøk for å feire jul.

Stemningen i boken er ikke akkurat preget av julehygge og glade mennesker. Det regner fra første til siste side og området blir etterhvert oversvømmet. Veier blir stengt en etter en og til slutt blir siste vei inn til landsbyen sperret på selveste julaften. Forfatteren klarer med dette å gradvis snurpe nota sammen helt til man får følelsen av total isolasjon og desperasjon.

Rickman har som vanlig prestert å skrive en bok hvor han leker seg med språket og det er en fryd å lese. Kapitlene veksler mellom å fortelle historien til de forskjellige personene i boken og dette gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. Jeg kan gladelig anbefale denne boken til alle som liker en god krimhistorie.

Nintendo har kommet med det perfekte spill for meg og andre som elsker gåter og puslespill:

Dette er også et spill som ikke passer for barn, ikke på grunn av at det er skummelt eller har voldelig innhold, det er ikke noe Nintendo driver med, men rett og slett fordi man må være gammel nok til å ha utviklet en viss logikk og sans for kritisk tenkning.

Dette er et DS-spill og siden jeg ga Vidundermannen en slik dings til jul for to år siden hadde jeg tilgang til det. Fredag gikk jeg til verket og i fire dager har jeg løst 120 gåter av forskjellige typer og kommet fram til løsningen på det store mysteriet. Riktig gøy har jeg hatt det på veien også.

Visuelt er spillet en fryd for øyet. Sjarmerende tegneseriestil blandet med animerte sekvenser og selv om spillets tittel og logo gir meg en sterk fornemmelse av at skaperne er minst like store beundrere av Tim Burton som jeg er, er det langt fra makabert.

Ytterlig informasjon kan fåes ved å klikke på bildet over.

For litt over et år siden hadde jeg også 15 minutter i rampelyset, nå blir det noen flere. Denne gangen blir det ikke fullt like mange. Denne gangen gjorde vi bare opptak til 12 minutter lyd og bilde.

Fredag fylte Håkon Bleken 80 år (gratulerer med dagen) og i den anledning ble Oratoriekoret og symfoniorkesteret bedt om å delta med de musikalske bitene til et dokumentarprogram til kunstnerens ære i fjor høst. Som forespurt, så gjorde vi. Størsteparten av koret har sunget dette for bare åtte år siden, så det ble bestemt at disse få bitene skulle synges utenat. Selv om det bare skulle utgjøre 12 minutter ferdig produkt, tok det ti timer med opptak for å få alt som det skulle være. Først opptak med bare lyd, deretter ble alle mikrofonene ryddet bort og vi gjorde alt på nytt med kamera.

I anledning opptakene var alle stolene i hele kirka ryddet bort, kortribunen i vest flyttet til tårnfoten, begge tverrskipene opplyst med kjempestore heliumballonger med lys, en kran med en lyspære på nette 100 000 watt lyste opp rosevinduet fra utsiden (sa noen energieffektivt?) og selve orkesteret var plassert nederst i et mørklagt kor (altså den øverste delen av kirka for de om ikke er kjent med begrepene). Jeg har sett ett stillbilde fra opptakene, og det ser utrolig kult ut. Jeg gleder meg til å se resultatet. Flere nærbilder ble tatt av iallfall de av oss som sto på første rad og det er en prøvelse å se naturlig og uanfektet ut når kameraet sveiper forbi brillekanten med en klaring på maks ti centimeter og du ikke lengre ser den personen du har fått beskjed om ikke å la øynene vike fra.

Tidspunktet for å se herligheten er:
NRK2 torsdag 15. januar kl 20.25

Da vet alle hvor jeg er å finne torsdag kveld - i sofaen, og det oppfordrer jeg alle andre til å være også;) Selvfølgelig primært for å lære interessante ting om en av Norges største kunstnere…

Les forøvrig mer om programmet her!

Skogens konge har i mange år vært et noe myteomspunnet dyr for meg. Jeg har til tider ikke vært sikker på om elgen faktisk eksisterte eller om den var propaganda fra dyrevernnemnda. Alle jeg kjenner ser ut til å møte på elg både titt og ofte. Jeg derimot har stort sett bare sett den i bøker og hørt om den på skolebenken. Det var riktignok en elg i hagen mens jeg ennå bodde hjemme hos mine foreldre for lenge siden, men det virket så parodisk at skogens konge med ett skulle stå midt i en byhave i Norges tredje største by, at det må ha vært mere propaganda. Et kostyme for å verve flere til konspirasjonsteoriens lenker.

Jeg har kjørt en del ganger mellom Trondheim og Helgeland og det innbefatter områder som nesten har neonblinkende skilt med “Stor elgfare” i understreket og uthevet skrift. Jeg mener, vi kjører tross alt gjennom Namdalen på veien og det er jo en kommune med ett dusin hus og en milliard trær. Har jeg noen av disse gangene så mye som sett snurten av en elg? Nei! Hverken i dagslys eller om natten. Ikke sommerstid eller andre deler av året. Ikke så mye som et uttrykksløst øye har stirret tilbake på meg fra trestammene.

Her hvor vi bor nå skal det vistnok også være stor elgfare. Like ved blokkene skal det både titt og ofte tusle elg rundt omkring. Før jul hadde opptil flere blitt observert på skøytebanen like i nærheten. Har jeg sett dem? Næh!

Etter jeg traff Vidundermannen, som tilbrakte sin ungdomstid i grisgrendte strøk i Trøndelag, fikk jeg høre at jeg måtte kjøre forsiktig på veiene der ute i ingenmannsland for der var det alltid elg. Selv brukte han rett som det var å møte elg den gang da han syklet utover de gruslagte veiene på vei til skolebussen. Hver gang jeg har kjørt utover (det er bare jeg som kjører) har sett meg nøye rundt, men ikke sett så mye som en halestump. Jeg har sett rev, ekorn, rådyr, hjort, hest, menn med skyggelue på traktor og lokale helter i rånebiler som hadde gjort Hedmarkinger bløte om hjerterøttene og som slettes ikke kjører som om det skulle være noe dyreliv å ta hensyn til, men aldri en elg.

Før nå!

Nå har det endelig skjedd.

Vi har nemlig tilbrakt overgangen til det nye året der ute og mens vi var der rakk det å falle en del snø over Trøndelag. På vei hjem nå i helgen kjørte vi fullstappet bil over Hemnekjølen og i en sving ropes det fra forsetet “ELG!”. Og der, i svingen, rett ved avkjørselen til Hoston sto det noe. Noe som kunne vært en perfekt reklameplakat for elgsaken: En klumpete skinnfell som så ut som en elg. Den sto helt stille og jeg lot meg ikke helt overbevise om at dette ikke kunne være noe som var plassert der med vilje. Den var perfekt plassert. Midt i en krapp sving med dertil uoversiktlige omgivelser. Ingen som så den ville være i tvil om at den var ekte der de suste forbi og kun fikk tre sekunder til å observere på. Nei, jeg var fortsatt ikke overbevist.

Så kom vi til Orkanger. Og der, også like ved veibanen, sto det en liten elg. Og den sto bare noen få meter fra veikanten og rotet i snøen etter mat. Den var høyst levende. Søt var den derimot ikke. Men nå er jeg altså tilbøyelig til å tro på elgens eksistens.

Godt nytt år!

Tere!
Estlendere er et meget behagelig folkeferd. De er ikke overstrømmende hyggelige mot folk de ikke kjenner, men gjør jobben sin med god effektivitet og passe service. Vi blir stort sett hilst med et “Tere” i butikker, men blir deretter overlatt til oss selv uten at de henger over skuldra vår. Jeg må innrømme at jeg er et av de menneskene som ikke liker overivrig salgspersonale. Jeg er i stor grad i stand til å selv vite hva jeg vil kjøpe og spør om jeg måtte ha noen spørsmål. I går fikk vi helt alene prøvd en hel mengde vinterjakker og -frakker i et av byens største varehus og i en avdeling som hadde meget god standard i utvalg og snitt, helt uten å bli plaget med personale som krampaktig prøvde å hjelpe oss på knotete engelsk. Det samme har vi opplevd i dag i små butikker.

Vi har også blitt kjent med Estlands mange folkeslag. Det bor litt over en million her, men bare 68 % er etniske estlendere. Hele 25 % er russere og man kan stort sett si hvem som er hva ved å gå forbi dem på gaten. Og i dag, i dette nokså lille landet har jeg sett noe jeg aldri har sett før utenom på bider og TV. Og det er ikke fordi jeg ikke har vært ute og reist en vinterdag før! Jeg har sett ortodokse jøder. En hel gjeng faktisk. Litt dårlig med den karakteristiske behåringen, men disse var ganske unge. De så vi rett før en hel gjeng syngende Hare Krishna-tilhengere kom togende forbi. Sistenevnte har jeg riktignok møtt på før. (Jeg skulle til å skrive en sms Helene, men ble sporet av det igjen.)

I går fikk vi en helt annen kulturell opplevelse. Da var vi på besøk i den ene russisk-ortodokse kirken i byen. Vi kom rett før noe liturgisk skulle foregå. Akkurat hva det var er vi ikke sikre på for plakaten utenfor var utelukkende på russisk, men vi bestemte oss for å bli og se. Jeg oppdaget at jeg kan altfor lite om de ortodokse kirkene. Jeg visste at man sto gjennom gudstjenesten, men noen benker bakerst i et hjørne for slitne turister hadde vært fint. De få stolene som var der sto veldig langt fremme og der måtte nestende gamle damene få sitte fant vi ut. Menigheten korset seg uavlatelig, og bøyde seg, men jeg aner ikke når de gjorde hva og hvorfor. To ganger på et kvarter kom to prester fram fra bak ikonostasen med et røkelseskar og incensierte både ikonene og oss. Hele kirkerommet rundt. Ikke et ikon ble glemt! I løpet av liturgienble det båret lys fram og tilbake, et alter ble flyttet og pakket bort igjen. Presten fly fram og tilbake og de store dørene i ikonostasen ble åpnet og lukket. Dette hadde sikkert vært mere forståelig om vi hadde forstått språket. Legfolket fulgte for det meste med, men noen tuslet rundt og tente lys, ordnet blomster, tok vekk nedbrente lys og snakket med naboen om ett eller annet jeg er helt sikker på ikke hadde noenting med liturgien å gjøre. Når jeg kommer hjem skal jeg finne en bok om hva som skjer. Jeg kan ikke vært fullt så ignorant om en av de største kirkesamfunnene. En gøy opplevelse, men forferdelig slitsomt. I morgen står souvernirhandling på programmet, et besøk på bymuseet, middag på byens beste restaurant og lunsj på den lokale sjokoladekafeen…

Jeg har fått med meg at det for tiden ikke er det mest politisk korrekte å fly på ferie. At fly forurenser er vel helt åpenbart og det vil de fortstette med helt til de finner en med effektiv måte å brenne brennstoff på. Så, ja, jeg er nok for tiden skyld i at jeg legger igjen ett litt større fotavtrykk enn om jeg hadde valgt å forbli hjemme. Men, nå er det bare slik at Vidundermannen og jeg ikke har vært på ferie på over tre år, og selv det var bare en liten langhelg i Norge. Forrige gang vi fly utenlands var i 2004 så jeg må innrømme at jeg ikke har det spor dårlig samvittighet av den lille flyturen vi har lagt bak oss og som vi skal gjøre på nytt når vi drar hjem på torsdag. Om det hjelper for de som nå synes jeg er et dårlig menneske, så kjørte vi buss Trondheim-Gardermoen og skal ta nattoget tilbake igjen. Det er i det minste miljøvennlig!

For øyeblikket sitter jeg altså på et hotellrom i Tallin, den minste av de baltiske hovedsteder, men etter størrelsen å dømme er byen helt perfekt. Det jeg på forhånd synes virket som store avstander på bykartet var i virkeligheten bare en liten rusletur ned gata. Vi har de to første dagene nå gått rundt i gamlebyen og vært en tur i den morderne også. Vi måtte jo innom et kjøpesenter i tillegg for å se om det var mulig å finne vindertøy til en noe billigere penge enn man får i Norge. (Det kan man også forresten.)

Vi bor også ideelt plassert i byen, midt blant de gamle husene og hotellet er også gammelt. Vi leste på forhånd at mange synes det var litt vel mange trapper her, men konkluderte med at man kunne da ikke forvente heis i et bygg på over 700 år. Etter vi kom hit ser også vi at det er nok litt mange trapper om man har nådd godt over pensjonsalder. For å komme til rommet må vi først ned en vindeltrapp til kjelleren. Deretter gjennom en slags bar før det bærer medover nok en gang som går nedover 9 trinn. Så kan vi runde et par svinger og gå noen flere enkelttrinn før vi kan gå opp to etasjer for å komme til rommet. Men sannelig er det et fint rom. Det er ikke kjempestort, men det er badet. Det utgjør vel kanskje halvparten av hele rommet og har et absolutt vidunderlig badekar. Det er kortere enn det standardkaret vi har i Norge, men er litt bredere og er åpenbart formet slik at man skal kunne ligge i det på en behagelig måte. Det er helt perfekt å lese i, og det er det Vidundermannen gjør akkurat nå, dvs, han annonserer for øyeblikket sin utkomst. Det er tross alt på tide å spise middag. Historier om estiske særegenheter får heller komme i neste innlegg…:)

Siden sist har både jeg og Lille Daddel fylt år. Daddelen fire dager før meg og jeg må si at han holder seg godt for alderen. Nå har han jo blitt hele to år gammel. Jeg derimot, fylte 29 for tredje gang.

Se så stor Lille Daddel har blitt:

Han har også begynt i barnehagen.
Sosial som han er synes han det er kjempegøy og enn så lenge er det ikke noe press om at han må stå opp i ørska hver dag. Vi tusler nedover rundt klokken ni-halv ti så er han der i noen timer før han blir hentet. Som det fremgår av bildet er han nå så stor at det er høyverdig moro å bære sine egne ting. Ryggsekken og i dette tilfellet posen med tøybleiene.

Vi er så heldige at vi fikk plass på førstevalget av barnehager, nemlig den som ligger rett nedenfor blokka. Jeg kan se alle barna fra kjøkkenbalkongen når de er ute og i begynnelsen var jeg ute og spionerte litt hver eneste dag. Nå vet jeg at han har det fint og leker med de andre barna, så nå blir det ikke like ofte. Det er kanskje like greit så ikke naboene til slutt reagerer på den mistenkelige personen som står med kikkert rettet mot barnehagen. Uheldig om politiet skulle komme brasende inn døra på grunn av en misforståelse.

Det er kanskje på høy tid å fortelle om vårt nye familiemedlem. Hun heter Frida og er verdens tøffeste scooter.

Jeg har lenge ønsket meg en scooter, men etter Lille Daddel ankom regnet jeg med at det ikke var verdens mest praktiske kjøretøy. Når Vidundermannen derimot også fikk lyst på en da våren kom, var det bare å smi mens jernet var varmt. Vi fant en pen brukt Piaggio NRG 50 Power. Piaggio lager også Vespa og Gilera så det borger for kvalitet. Selv skulle jeg gjerne hatt en gammel Vespa så kunne jeg lekt Audrey Hepburn slik som hun framstår i filmen “Roman Holiday” fra 1953.

Nok en fordel med å ha scooter ble åpenbart i Trondheim i de tidlige timer i dag. Da ble nemlig det ene av to kjørefelt inn og ut av byen permanent stengt for alle andre enn kollektivtrafikk, elbiler og tohjulinger. Det hadde vært et glimrende miljøtiltak om busstilbudet bare hadde vært godt nok, men det er det dessverre ikke per i dag. I tillegg ble prisen for bussbillettene satt opp fra nyttår i år. Ikke rett måte å få flere til å kjøre buss, og heller ikke den beste søknaden fra den rød/grønne kommuneledelsen om fornyet tillit ved neste lokalvalg. Og det sier jeg med sorg siden jeg selv hører til i SV-leiren. Men jeg skal i alle fall suse forbi køen på lille Frida så lenge vær og føre tillater.

Jeg stiller meg litt uforstående til den undersøkelsen som ble gjort for litt siden (og referert til i Dagbladet) som konkluderte med at briter er de verste turistene i Europa. Det er muligens en kime av sannhet i det utsagnet når det er alkohol eller fotball i nærheten, men for oss som jobber i Nidarosdomen er en brite Drømmeturisten.

Tirsdag lå det et cruiseskip til havn i Trondheim og de fleste ombord virket å være fra den lille øystaten. Kirken hadde en jevn strøm med hyggelige turister hele dagen og jeg fikk endelig mulighet til å briljere litt med engelsken min samt snakke om de delene av kirken som er særlig knyttet opp til England som ikke alle andre turister synes er spennende. Også mine andre kollegaer hadde en strålende dag. De nye undret seg visstnok litt over at vi “gamle” gikk rundt med et fornøyd smil og proklamerte for oss selv og hverandre at “britene er her”, men jeg tror de skjønte hvorfor i løpet av dagen.

Hemmeligheten som gjør briter så populære hos oss er enkel: høflighet og kunnskapsrikhet. Det skal sies at det er ikke festegenerasjonen som kommer på besøk hos oss. Nei, vi får de søte. De som er så høflige at du nesten får lyst til å gi dem en klem. De som hver gang viser noe som ser ut til å være en genuin takknemmelighet over at vi snakker språket deres nesten flytende. De som har vært i en katedral før og som vet hva triforiet er uten at vi må forklare det. Og de som har denne lune, særegne formen for humor som bare briter har.

Så for å oppsummere: Vi elsker britiske turister i Nidarosdomen!

Heller ikke denne gangen klarte Adresseavisen å merke seg sin besøkelsestid å møte opp i Nidarosdomen til konsert. Men, det er jo klart, det er jo vanskelig for den ene sports- og kulturjournalisten de ser ut til å ha, å møte opp i Domen når det samtidig spilles fotballkamp i Oslo. Jeg har i dag gått til innkjøp av avisen og etter å ha tatt ut den halvparten som er reklameinnstikk, bladde jeg vel og lenge for å finne en syltynn bit som het “Kultur”. Der sto det ingenting om helgens fremførelse av Bach.

Det var forøvrig en strålende konsert (ja, jeg vet jeg ikke er helt inhabil her, og innrømmer det gladelig i motsetning til deler av det politiske Norge). Begge kveldene var det relativt fullt i skipet av kirken. Solistene sang glimrende, orkesteret spilte som noen helter og koret har vel aldri noensinne vært så skjerpet og motivert. Men ikke noe av dette spiller noen rolle så lenge koret ikke ser ut til å være guttekoret. Vi får bare prøve å venne oss til det og i ennå mindre grad håpe på konsertomtale fra Trondheims største nyhetsformidler neste gang.

For de som ikke har noe som er gruoppvekkende viktig å gjøre i helga, så anbefaler jeg dette:

Nidarosdomens oratoriekor skal altså ha konsert i helgen og vi skal synge den evige klassiske og noe kjente Bach. Magnificat er kanskje noe av det mest kjente han har skrevet for kor og orkester og er virkelig verd å få med seg. Det er også Himmelfartsoratoriet. Det ene synges på latin, det andre på tysk og koret synger begge verkene utenat.

Jeg har vært på kor og orkesterprøve i kveld og det lover godt. Veldig, veldig godt. Jeg vil derfor på det varmeste anbefale at alle som kan tar seg en tur til Nidarosdomen lørdag og/eller søndag kveld! Er vi heldige beærer kanskje Adresseavisen oss med å sende en journalist.

I år drar vi også på påskeferie. Heller ikke i år for å gå på ski. Denne gangen går ikke turen nordover som den har gjort de siste årene, men sør-vest - hjem til Vidundermannens familie. Lille Daddel har allerede vært på besøk der siden mandag kveld da han, litt impulsivt, ble tatt med utover to dager tidligere enn planlagt da bestemor og tante stoppet innom etter en bytur. (Dette resulterte i at jeg har fått sove ordentlig i TO netter samt gjøre ting jeg ellers ikke får gjort som å vaske flere maskiner på rad, rydde soverommet osv. Slettes ikke å forakte.) I dag kjørte vi etter. Det var glimrende vær, nesten litt for fint til å kjøre, men føret var bra til vi kom til Hemnekjølen. Der ble det plutselig veldig mye snø. Men, man kan ikke la litt snø og kulde fratvinge oss muligheten til å spise en is i ro og fred, så det ble nok en stopp alikevel.

Dersom jeg ikke skriver mere resten av uken så ønsker jeg alle en riktig god påske.