Det er ingen hverdag mer

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem,
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

av Gunvor Hofmo

Posted in Navlen min og resten av verden, Poesi | 2 Comments

Og snart kommer sommeren:)

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

2. vers av Bjørnstjerne Bjørnsons dikt “Jeg velger meg april”.

Jeg innser at dette diktet muligens er litt forslitt og at folk flest siterer det uten noensinne å ha lest det selv, men i går føltes det helt passende. Jeg våknet til strålende solskinn, 25 grader og et tydelig drag av sommer i luften. De siste flekkene med snø smeltet nesten mens jeg så på og gresset ble grønnere time for time. Jeg følte definitivt at sommeren omtrent trippet på å få slippe til for fullt. Og da skjedde det som skjer hvert eneste år på denne tiden: Jeg gledet meg til turistsesongen starter igjen. Jeg vet dette høres  veldig merkelig ut, for ved hver høst er jeg sjeleglad for at turistsesongen er over og jeg lurer på om jeg orker ett år til, men etter å ha jobbet på samme sted i så mange år forbindes Domen med sommer i hodet mitt. Jeg er ikke lengre sikker på om det blir sommer uten turister, grå-grønne steinvegger og marmorsøyler. Blir det det da?

Posted in Navlen min og resten av verden | 3 Comments

Hva har jeg gjort?

“Mamma, hva HAR du gjort nå?” forlangte fire og et halvt-åringen vår å få vite i forrige uke da vi i styret hadde avholdt brannøvelse i blokkene våre, og poden kom vandrende ned trappen i følge med sin far. Og det er jo i og for seg et godt spørsmål. For hva har jeg gjort?

I tillegg til å bedrive styrearbeid i borettslaget har jeg først og fremst satt meg på skolebenken igjen. Som evig student som er interessert i så mangt, men ikke interessert nok til å faktisk å gidde å skrive en masteroppgave om det, så er dette litt spennende. Jeg har valgt meg noe helt forskjellig fra mine tidligere humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag fra universitetet og noe helt annet enn min yrkesutøvelse i Nidarosdomen: jeg vil bli jordmor! For å bli det må man først bli sykepleier for så å ta vidreutdanning. Og jeg står snart foran årseksamen i første år. Hittil har det vært veldig interessant og jeg har lært enormt mye. Jeg har på 7-8 måneder lært minst like mye nyttig som jeg har ved tidligere studier. Nå er jo også sykepleie et litt mere håndfast fag som folk faktisk har bruk for, men et studium for hypokondere er det definitivt ikke! Ikke får jeg lest mange bøker heller, bøker som ikke er faglitteratur altså. Jeg har lest på to bøker siden september nå og husker kun vagt hva premisset for historiene egentlig er. Det er litt slitsomt. Derimot får jeg drevet med mye håndarbeid! Jeg er heller dårlig på å notere under forelesning så da kan jeg strikke istedet.

Vi har også gjennomført praksisstuier i løpet av året. 9 uker i sykehjem og det gikk fra å være skremmende hinsides all forstand til å bli helt greit. Da regner jeg med at jeg ikke er helt uegnet til mitt fremtidige yrke som jeg først fryktet der før jul. Spørs om jeg ikke får samme følelse på nytt når vi skal ut i sykehuspraksis neste skoleår.

Posted in Navlen min og resten av verden | 3 Comments

Fra Vesaas’ penn:

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no
- så utenkt som mangt av det er -
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.


Av Halldis Moren Vesaas

Posted in Poesi | Leave a comment

Fra katedralens stillhet

Jeg blogger i katedralen. Det er så stille at jeg kan høre sildringen fra vannet i radiatorene. Det er nesten 14 grader i rommet og jeg har funnet meg den varmeste plassen i kirken, over radiatoren i tverrskipet. Så her sitter jeg, under flagg som vaier i trekken fra mørke glassmalerier og kjenner at det var litt dumt at jeg ikke fant sitteunderlagene menighenen bruker for steinen en fortsatt litt kald å sitte på.

Ute er det ennå kaldere. -16 grader, og i sedvanlig Trondheimsk stil er veiene som polert is enkelte steder. Nei, mellom klokken ni og ti i dag kan vi nok ikke vente mye besøk. Jeg skjønner dem godt. Men denne helga er det “englehelg”. Barn kommer i hopetall for å finne engler i kirkerommet. Og her er det forbausende mange. Da tror jeg nok at stillheten blir brutt. Inntil da skal jeg høre på sildringen. Og lese. Nesten litt meditativt. Jeg mangler bare et teppe, en komfortabel stol, en halvliter varm te og litt sjokolade.

BlogBooster-The most productive way for mobile blogging. BlogBooster is a multi-service blog editor for iPhone, Android, WebOs and your desktop

Posted in Navlen min og resten av verden | 9 Comments

“Kvarme vs. Gelius” eller “stillingsinstruks vs. personlig tolkning”.

Jeg legger merke til at et samlet norsk pressekorps (kanskje med unntak av Vårt Land) er ute etter å lynsje Oslo-biskop Kvarme for tiden. Stridens kjerne er selvfølgelig den noe omstridte vålerengapresten Gelius. Jeg har allerede sett meg lei på dette overfladiske korstoget dominert av trangsynthet og fordommer. Gelius har jo for ikke lenge siden gitt ut en bok om sex i andre bøker, gravlagt et fotballag, forrettet (som prest) gravferd uten å nevne noen av forutsetningene han har som ansatt i sin stilling (en tro, Gud eller frelse), viser en så stor og usunn interesse for fotball at politiet sender klage på hans manglende utførelse av embedet sitt, vært så påtrengende pr-kåt at han uttaler seg til pressen mot pårørendes uttrykte ønske, i tillegg til at han tidligere har vært dommer i missekonkurranser. Nok om den siste som tross alt ikke er viktig i sakens anledning.

Gelius’ forlegger Arve Juritzen har fra sin posisjon i skyttergraven på venstre flanke, uttalt i et intervju med Dagbladet at dersom Gelius blir avskjediget finnes det ikke religionsfrihet i Norge. På den andre siden får Kvarme støtte fra den noe tynnere befolkede skyttergraven til høyre av Human-Etisk forbunds redaktør av “humanist”: Arnfinn Pettersen. For min del har jeg over lang tid sett meg mektig lei på Gelius’ noe private tolkning av eget yrke. Dette har ingenting med religionsfrihet å gjøre, men handler om tjenesteforsømmelse. Er man ansatt i en stilling kan man ikke tolke denne dit det måtte passe en selv. Når jeg er på jobb for å snakke om Nidarosdomens historie og arkitektur så snakker jeg ikke i stedet om mine mange hobbyer eller norsk innvandringspolitikk. Om jeg ikke oppfyller kravene i min stillingsinstruks gjør jeg ikke jobben jeg er ansatt for å gjøre og da må jeg finne meg en annen arbeidsplass. Det samme gjelder prester i Den norske statskirken. De er ansatte for å formidle kirkens tro og lære og dersom noen har problemer med den jobben må de finne seg noe annet å gjøre. Nå er ikke Dnk det mest prinsippfaste og klare kirkesamfunnet her til lands, så når man tråkker utenfor slike utflytende streker er det på høy tid å legge kragen på hyllen. Finner man ikke selv ut at andre arbeidsplasser er veien å gå, er det desverre sjefers tunge plikt å ta slike avgjørelser for dem. Det blir man ikke populær av. Særlig når man heter Kvarme og allerede på et tidligere tidspunkt har klart å erte på seg deler av den norske journaliststanden og den det ryktes at man skal si opp er en så rund, godmodig og lite prinsippfast prest at selv ikke-troende kan synes at statskirken kan være ok å ha av og til.

Posted in Navlen min og resten av verden | Tagged , , | 3 Comments

Teknologiblogging

Jeg rundet nylig 29 nok en gang og mitt nye år vil by på mange utfordringer av forskjellig art. Det kommer jeg nok tilbake til ved en annen anledning, men jeg har tenkt å møte disse utfordringene med mitt nye leketøy: en splitter ny iPhone4. Jeg er fullstendig klar over at det mange der ute som har seriøse motforestillinger mot iPhone og at finnes både vanlige ” gammeldagse” mobiltelefoner og andre smarttelefoner som kjører android, men saken er det at jeg allerede har prøvd android og at jeg solgte sjela til Steve Jobs for mange år siden. Jeg er nå på min andre bærbare Mac, og den har jeg hatt så lenge nå at jeg tenker på å skifte den ut med en ny til sommeren. En iPone var den naturlige fortsettelsen:)

Min forrige telefon var en x10 xperia mini fra Sony Ericson. Selv om jeg likte designet på telefonen så likte jeg ikke operativsystemet. Jeg innser at android fortsatt er litt i begynelsen av sin utforming, men jeg synes alt var så tungvint at det føltes mer som om systemet må grave seg ut av kvikksand enn bare å vente på startskuddet ved starten av en sprintdistanse.

Da ble det en phone på meg, og grunnen til at forteller det til hele den norsklesende verden akkurat nå er fordi jeg tester en bloggapplikasjon jeg lastet ned i går. Dette er nok ikke måten å skrive lange, seriøse innlegg med mange viktige poeng, men jeg må innrømme at det er litt gøy til korte tanker i forbifarten. Men nå er middagen snart ferdig, så da trenger jeg vel begge hendene til noe annet enn å trykke på denne. Så merkelig det enn høres ut…

BlogBooster-The most productive way for mobile blogging. BlogBooster is a multi-service blog editor for iPhone, Android, WebOs and your desktop

Posted in Navlen min og resten av verden | 1 Comment

Ir(e)asjonelt

Sommeren byr ofte på mange samtaler av forskjellig slag for oss som jobber i serviceyrker. Man blir vant til å høre forskjellige kommentarer om hvor billedskjønt land/nydelig by/pen kirke man har. Man blir også vant til å takle folk som legger skylden for dårlige veier, avgifter, høye matpriser og dårlig vær på deg personlig. Jeg kan til en viss grad skjønne det med avgifter, og i vårt tilfelle billetter, siden vi kan bringe klagene videre og iallfall ha en teoretisk sjanse til å bli hørt. Men dagens samtale med en søt liten irsk dame kom litt utenfor hva jeg villig til å påta meg skyld for.

Samtalen startet som de fleste gjør, med et spørsmål om jeg snakker engelsk. Deretter tok den en helt annen retning. Den foreløp omtrent slik:
Ire: jeg synes det er helt horribelt hvordan dere kan kreve billett av meg for å gå inn i denne kirken.
(Her trekker jeg pusten for å begynne forklaringen om at pengene går til restaurering og at slik har det vært siden 1869, men så langt kommer jeg aldri.)
Du skjønner, fortsetter iren, jeg er irsk og etter alt det fæle dere gjorde mot oss for tusen år siden burde jeg slippe å betale.
Jeg: Men det var jo for tusen år siden…
Ire: Forferdelig mye fælt var det.
Jeg: Da burde vi vel kanskje slippe inn engelskmenn og skotter også (sier jeg humoristisk), vikingene var jo ganske fæle der også.
Men, nei, det skulle vi ikke gjøre. Ingen hadde lidd fullt så mye som irene. Drept kongen deres hadde vi også gjort. Så skiftet hun brått tema og sa:
Men jeg beundrer dere for hva dere gjorde under krigen!
Jeg: …eh…jaha?
Ire: Dere led vel mye…(?)
I mangel på personlig erfaring også fra den tidsepoken kunne jeg ikke si annet enn “jo, du vet…”

Slik fortsatte samtalen litt til fram til hun sluttet sirkelen med å igjen minne meg på alt det forferdelige VI hadde gjort der borte før hun konkluderte med at hun hadde ikke noe imot briter hun altså og hun skulle nok kjøpe en billett til den fantastiske kirken vår alikevel.

Kjekt med folk som bryter litt med hverdagssamtalene mine…

Posted in Navlen min og resten av verden | 6 Comments

Stemmen har stilnet

Jeg  kjente ham ikke selv som “Stemmen fra London”. Til det er jeg altfor ung. Mitt bekjentskap med legenden begynte flere år etter hans virke i London var over. Jeg stiftet bekjentskap med ham mens jeg, i stor begeistring, pløyde gjennom hans bok Mine gleders by i en alder av 15. Da lærte jeg masse nyttig om britenes hovedstad. Jeg lærte masse unyttig også, men de tingene var i det minste morsomme å kunne.

Etter den første boken gikk jeg videre til å lese om de tre store kvinneskikkelsene i britisk historie: Dronningene Victoria, Elisabeth og Maria Stuart. Etter det bar det videre til verker om Shakespeare og Churchill. Deretter fulgte bøker om britiske statsministere, rettssystem og fotball. Alt jeg kan om engelsk fotball har jeg lært fra denne giganten i norsk journalisthistorie.

Richard Herrmann var journalist og forfatter. Han ble født for 90 år siden i Larvik og begynte karrieren i NTB i 1941. Etter krigen flyttet han til London hvor han arbeidet for Reuters i flere år før han ble NRKs korrespondent i samme by fra 1964 til 1977. Han har skrevet 15 bøker om britene og deres historie og er en av få nordmenn som har mottatt en MBE (Order of the British Empire). Det er takket være ham at jeg har blitt noe så til de grader anglofil og det er faktisk også han som er skyld i at jeg er en historienerd. Men det kanskje viktigste jeg lærte var at det er lov å krydre en ellers tørr historie med morsomme anekdoter og fakta, noe jeg benytter meg av hver eneste dag på jobb.

Så kjære Richard Herrmann, hvil i fred. Jeg håper du nå ikke bare har hilst på Churchill, men også alle de andre menneskene du har latt leve evig for oss andre gjennom talløse fortellinger.

Posted in Navlen min og resten av verden | Leave a comment

Mange dyr i arken…

…men la oss nå være ærlige: Noen av dyrene er rarere enn andre. Det jeg lurer på er hvorfor jeg ser ut til å tiltrekke meg alle de merkelige. Er det noe ved min person som skulle tilsi at tullingene finner meg? Er det karma eller er jeg bare på feil sted til feil tid? I dag foreksempel, befant jeg meg i pastaavdelingen på en av de større butikkene i Trondheim. Mens jeg står, helt i min egen verden og med øretelefoner med musikk på, bryter plutselig en stemme med skarre-r inn i Marlene Dietrichs mye penere tyske r-er. Mannen nekter å gi seg og vil åpenbart ha kontakt med meg. Jeg skrur av pod-en og lytter høflig til det han har å si. Joda, kunne han fortelle meg. Designet på Sopps spaghettipakker har forandret seg, og nå har plutselig prisen på produktet gått opp. Jeg ja-er og aha-er på riktig sted og prøver å se opptatt ut med å bestemme meg for pastasaus. Tar mannen hintet?

Nei, selvfølgelig ikke. Han knekker i vei på tykkeste bergenser om sommerhonning og om jeg noengang har lurt på hvorfor de gidder å presisere “sommer”. Nei, jeg innrømmer at siden jeg sjelden kjøper norsk honning har det aldri falt meg inn. Alle vet vel dessuten at bier ikke lager honning om vinteren. Stedet vi står har flere uutpakkede esker med varer stående på gulvet som vi derfor må stå foran. Handlevogna hadde jeg plassert bak meg. Andre folk ville også gjerne kjøpe ting fra de samme reolene og begynte å få problemer med å komme seg forbi oss.

Jeg stirrer nok en gang på utvalget med saus som er mye større enn hva vi har i vår lokale butikk og jeg liker følelsen av å kunne velge noe vi ikke spiser altfor ofte. Da begynner mannen å hakke avgårde om økologisk mat, pinnekjøtt, e-stoffer og det faktum at norske matprodusenter forgifter maten de selger oss. Deretter får jeg en lengre lekse om alle de sykdommene jeg og mine barn kommer til å få dersom vi spiser noe så enkelt som kjøttdeig. Jeg begynner på dette punktet å bli litt lei av hele situasjonen.

Misforstå meg nå endelig rett kjære leser, jeg elsker en god konspirasjonsteori, men kanskje ikke på butikken over et berg pappesker. Jeg jobber jo tross alt på et sted som også tiltrekker seg de iblant oss med en litt mer alternativ oppfattelse av verden enn hva vi andre har. Jeg har i løpet av mine år på jobb snakket med mange som forfekter merkelige ideer. Folk kommer til meg på jobb og kan fortelle at de snakker med statuene våre og at de faktisk får svar. Folk kan fortelle meg at Den Onde selv har tatt bolig i en av trestatuene våre for se: “Treet er sprukket. Et sikkert tegn.” Jeg har blitt gjenfortalt kirkehistorien på en helt annen måte enn hvordan vi i løpet av studiet lærte at begivenheter utspant seg og det kommer menn (stort sett) som kan fortelle om Ley-linjer i landskapet, energipunkter og Illuminatis plan for verdensherredømme. Likeledes er konspirasjonsteorien om chem-trails, altså at kondensstripen bak fly er gift myndighetene bruker for å kontrollere befolkningen, en strålende festlig historie å lese om i sofaen. En helt annen ting er det å få søskenbarnet til denne siste teorien presentert over pastasausen i butikken.

Til slutt hadde mannen åpenbart sagt det han følte at han måtte få sagt til meg og jeg fikk endelig nappet til meg en saus som så spisbar ut og trillet hurtig vekk. Hvem vet, kanskje mannen husket på noe han glemte å si meg like før. Spørsmålet for meg er bare dette: Hvorfor treffer jeg så mange raringer. Selv når jeg ikke er på jobb. I sivil går jeg vanligvis med lyd på øret, møter ikke blikket til folk og gjør min greie så effektivt som mulig slik at jeg slipper ut av folkehavet på butikker og lignende steder så raskt jeg kan. Jeg liker jo egentlig ikke fremmede mennesker og søker å unngå pinefulle samtaler over disker. Jeg tror likevel jeg fortsetter min valgte strategi, det går jo tross alt bra for det meste. Kanskje full burka er veien å gå. Tviler på at de blir plaget av merkelige bergensere…

Posted in Navlen min og resten av verden | 7 Comments

Skumle sko og søt sjokolade

Vidundermannen og jeg er på ferie i Tallinn igjen. Vi var jo her for et år siden, men følte oss ikke helt ferdigsett, så vi dro tilbake en gang til. I år som i fjor legger jeg merke til at lokalbefolkningen spankulerer rundt på abnormt høye og tynne hæler. Det er litt av et kunststykke i en by som har så mye vindskjev brostein at det er litt vanskelig å holde seg på beina i joggesko… I år har vi vært innom opptil flere skobutikker og sett på torturredskapene. I tillegg har jeg handlet klær. Det jeg synes var veldig rart med hver eneste bukse jeg prøvde var at de alltid var så lange i beina i forhold til størrelsen. Jeg er ikke akkurat kort, men alle buksene var minst 15 cm for lange i beina. Til slutt kom jeg på hvorfor: Det er mye lettere å legge opp bukser enn å gjøre noe med bukser som er for korte. I et land hvor majoriteten av kvinnene ser ut til å ha “gange i stilletthæler” som valgfag på skolen må buksene rett og slett vært så lange for å ikke se ut som høyvannsbukser. For å forevige noe av det vi har sett har vi tatt bilder. Bare se her:


Nå skal det sies at disse skoene ikke gir et korrekt inntrykk av hvor tynne hælene her borte er, men dette er simpelthen noen av de råeste skoene jeg noensinne har sett. Går det an å ha mere fetishpregede sko i en vanlig butikk? Skoen går helt opp til kneet og har korsettsnøring hele veien opp. Stilig som fy!

Til alt hell har vi også funnet dagligvarebutikker her. Jeg elsker å gå i helt vanlige butikker når jeg er ute og reiser for å se hvor forskjellig det er fra vår lokale bunnpris. Her fant vi underholdende sjokolade. Vanlig melkesjokolade illustrert av en søt kattunge og hvit sjokolade: En med blåbær og sprø ris og en med jordbær og kjeksebiter. Vi har prøvesmakt og de var gode alle tre, om enn litt sære i smaken.

Posted in Navlen min og resten av verden | Tagged , , | 2 Comments

No Coward Soul is Mine

No coward soul is mine,
No trembler in the worlds storm-troubled sphere:
I see Heavens glories shine,
And faith shines equal, arming me from fear.

O God within my breast.
Almighty, ever-present Deity!
Life — that in me has rest,
As I — Undying Life — have power in Thee!

Vain are the thousand creeds
That move mens hearts: unutterably vain;
Worthless as withered weeds,
Or idlest froth amid the boundless main,

To waken doubt in one
Holding so fast by Thine infinity;
So surely anchored on
The steadfast Rock of immortality.

With wide-embracing love
Thy Spirit animates eternal years,
Pervades and broods above,
Changes, sustains, dissolves, creates, and rears.

Though earth and man were gone,
And suns and universes ceased to be,
And Thou wert left alone,
Every existence would exist in Thee.

There is not room for Death,
Nor atom that his might could render void:
Thou — Thou art Being and Breath,
And what Thou art may never be destroyed.

Emily Brontës siste dikt før hun døde av tæring i 1848.

Posted in Poesi | 1 Comment

Ukens dikt

Innbying

- Tarjei Vesaas-

Vil du gje meg handa ved månens skin,
lauv du er -
Under open himmel. Over open avgrunn.

Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom -

Posted in Poesi | 2 Comments

Dårlig start, men bra slutt…

…på dagen altså.

Jeg hadde time til optiker i dag morges. En helt normal linsekontroll hvor jeg nevnte at jeg hadde hatt lit problemer med linsene mine de siste månedene. Jeg holdt for øyne og leste bokstaver, hun lyste inn i øynene, studerte og vrengte øyelokkene mine. Da kom dommen relativt raskt: Proteinbelegg på innsiden av øyelokkene og jeg fikk kun dra hjem med linser på fordi jeg er nesten ubrukelig uten. Jeg måtte love å skifte til briller i det øyeblikket jeg kom hjem. Jeg har linsekarantene i to uker før neste kontroll, men må sannsynligvis bruke briller mesteparten av det neste året… Jeg som ikke liker å bruke briller. Takk:)

Nå ja, jeg tok nyhetene med fatning og fikk unnagjort en del andre butikker når jeg først hadde tid for meg selv nede i sentrum. Etter jeg hadde hoppet på lille røde Frida og stoppet foran et fotgjengerfelt begynte bilen foran meg å rygge. Rygget på meg faktisk siden det ikke er revers på scootre og 100 kilo sykkel er tungt å få i gang når man bare dytter med beina. Resultatet: ublidt møte med varebil og Frida har en defekt fremskjerm. Jeg må se om jeg får reparert den med gaffa i morgen tidlig for jeg er nødt til å bruke den da. Jeg begynner på jobb 7.30 og er nødt til å komme meg hjem raskt for å rekke barnehagen. Gøy med småbarn av og til.

I det minste ser det lyst ut for de neste fire årene. Jeg har lenge håpet intenst på fortsatt rød-grønn regjering og det ser det jo sannelig ut til å bli. Som alltid ser vi valgsendingene fra NRK. Ikke bare fordi at TV2 ikke er redelige i slike saker, men fordi NRK har Geir Heljesen. For siste gang desverre. Jeg foreslår at man henter ham fram hvert annet år slik at han kan gjøre tallene levende. Men om det ikke er mulig vil jeg bare si “Vel blåst”. En imponerende karriere som det står respekt av. Jeg har aldri hørt noen med et slikt talent til å snakke om knusktørre opplysninger.

Posted in Navlen min og resten av verden | Tagged , , , | 2 Comments

Den dagen igjen.

På tide å stemme. Jeg vil som alltid oppfordre til å stemme på noe i en rød nyanse!

Å stemme er en borgerplikt sies det, men innbefatter ikke den plikten at man også vet hva man stemmer på og kan stå inne for det partiets politikk?

Posted in Navlen min og resten av verden | Leave a comment