Samtalen startet som de fleste gjør, med et spørsmål om jeg snakker engelsk. Deretter tok den en helt annen retning. Den foreløp omtrent slik:
Ire: jeg synes det er helt horribelt hvordan dere kan kreve billett av meg for å gå inn i denne kirken.
(Her trekker jeg pusten for å begynne forklaringen om at pengene går til restaurering og at slik har det vært siden 1869, men så langt kommer jeg aldri.)
Du skjønner, fortsetter iren, jeg er irsk og etter alt det fæle dere gjorde mot oss for tusen år siden burde jeg slippe å betale.
Jeg: Men det var jo for tusen år siden…
Ire: Forferdelig mye fælt var det.
Jeg: Da burde vi vel kanskje slippe inn engelskmenn og skotter også (sier jeg humoristisk), vikingene var jo ganske fæle der også.
Men, nei, det skulle vi ikke gjøre. Ingen hadde lidd fullt så mye som irene. Drept kongen deres hadde vi også gjort. Så skiftet hun brått tema og sa:
Men jeg beundrer dere for hva dere gjorde under krigen!
Jeg: …eh…jaha?
Ire: Dere led vel mye…(?)
I mangel på personlig erfaring også fra den tidsepoken kunne jeg ikke si annet enn “jo, du vet…”

Slik fortsatte samtalen litt til fram til hun sluttet sirkelen med å igjen minne meg på alt det forferdelige VI hadde gjort der borte før hun konkluderte med at hun hadde ikke noe imot briter hun altså og hun skulle nok kjøpe en billett til den fantastiske kirken vår alikevel.

Kjekt med folk som bryter litt med hverdagssamtalene mine…

Etter den første boken gikk jeg videre til å lese om de tre store kvinneskikkelsene i britisk historie: Dronningene Victoria, Elisabeth og Maria Stuart. Etter det bar det videre til verker om Shakespeare og Churchill. Deretter fulgte bøker om britiske statsministere, rettssystem og fotball. Alt jeg kan om engelsk fotball har jeg lært fra denne giganten i norsk journalisthistorie.

Richard Herrmann var journalist og forfatter. Han ble født for 90 år siden i Larvik og begynte karrieren i NTB i 1941. Etter krigen flyttet han til London hvor han arbeidet for Reuters i flere år før han ble NRKs korrespondent i samme by fra 1964 til 1977. Han har skrevet 15 bøker om britene og deres historie og er en av få nordmenn som har mottatt en MBE (Order of the British Empire). Det er takket være ham at jeg har blitt noe så til de grader anglofil og det er faktisk også han som er skyld i at jeg er en historienerd. Men det kanskje viktigste jeg lærte var at det er lov å krydre en ellers tørr historie med morsomme anekdoter og fakta, noe jeg benytter meg av hver eneste dag på jobb.

Så kjære Richard Herrmann, hvil i fred. Jeg håper du nå ikke bare har hilst på Churchill, men også alle de andre menneskene du har latt leve evig for oss andre gjennom talløse fortellinger.

Nei, selvfølgelig ikke. Han knekker i vei på tykkeste bergenser om sommerhonning og om jeg noengang har lurt på hvorfor de gidder å presisere “sommer”. Nei, jeg innrømmer at siden jeg sjelden kjøper norsk honning har det aldri falt meg inn. Alle vet vel dessuten at bier ikke lager honning om vinteren. Stedet vi står har flere uutpakkede esker med varer stående på gulvet som vi derfor må stå foran. Handlevogna hadde jeg plassert bak meg. Andre folk ville også gjerne kjøpe ting fra de samme reolene og begynte å få problemer med å komme seg forbi oss.

Jeg stirrer nok en gang på utvalget med saus som er mye større enn hva vi har i vår lokale butikk og jeg liker følelsen av å kunne velge noe vi ikke spiser altfor ofte. Da begynner mannen å hakke avgårde om økologisk mat, pinnekjøtt, e-stoffer og det faktum at norske matprodusenter forgifter maten de selger oss. Deretter får jeg en lengre lekse om alle de sykdommene jeg og mine barn kommer til å få dersom vi spiser noe så enkelt som kjøttdeig. Jeg begynner på dette punktet å bli litt lei av hele situasjonen.

Misforstå meg nå endelig rett kjære leser, jeg elsker en god konspirasjonsteori, men kanskje ikke på butikken over et berg pappesker. Jeg jobber jo tross alt på et sted som også tiltrekker seg de iblant oss med en litt mer alternativ oppfattelse av verden enn hva vi andre har. Jeg har i løpet av mine år på jobb snakket med mange som forfekter merkelige ideer. Folk kommer til meg på jobb og kan fortelle at de snakker med statuene våre og at de faktisk får svar. Folk kan fortelle meg at Den Onde selv har tatt bolig i en av trestatuene våre for se: “Treet er sprukket. Et sikkert tegn.” Jeg har blitt gjenfortalt kirkehistorien på en helt annen måte enn hvordan vi i løpet av studiet lærte at begivenheter utspant seg og det kommer menn (stort sett) som kan fortelle om Ley-linjer i landskapet, energipunkter og Illuminatis plan for verdensherredømme. Likeledes er konspirasjonsteorien om chem-trails, altså at kondensstripen bak fly er gift myndighetene bruker for å kontrollere befolkningen, en strålende festlig historie å lese om i sofaen. En helt annen ting er det å få søskenbarnet til denne siste teorien presentert over pastasausen i butikken.

Til slutt hadde mannen åpenbart sagt det han følte at han måtte få sagt til meg og jeg fikk endelig nappet til meg en saus som så spisbar ut og trillet hurtig vekk. Hvem vet, kanskje mannen husket på noe han glemte å si meg like før. Spørsmålet for meg er bare dette: Hvorfor treffer jeg så mange raringer. Selv når jeg ikke er på jobb. I sivil går jeg vanligvis med lyd på øret, møter ikke blikket til folk og gjør min greie så effektivt som mulig slik at jeg slipper ut av folkehavet på butikker og lignende steder så raskt jeg kan. Jeg liker jo egentlig ikke fremmede mennesker og søker å unngå pinefulle samtaler over disker. Jeg tror likevel jeg fortsetter min valgte strategi, det går jo tross alt bra for det meste. Kanskje full burka er veien å gå. Tviler på at de blir plaget av merkelige bergensere…

Til alt hell har vi også funnet dagligvarebutikker her. Jeg elsker å gå i helt vanlige butikker når jeg er ute og reiser for å se hvor forskjellig det er fra vår lokale bunnpris. Her fant vi underholdende sjokolade. Vanlig melkesjokolade illustrert av en søt kattunge og hvit sjokolade: En med blåbær og sprø ris og en med jordbær og kjeksebiter. Vi har prøvesmakt og de var gode alle tre, om enn litt sære i smaken.

O God within my breast.
Almighty, ever-present Deity!
Life — that in me has rest,
As I — Undying Life — have power in Thee!

Vain are the thousand creeds
That move mens hearts: unutterably vain;
Worthless as withered weeds,
Or idlest froth amid the boundless main,

To waken doubt in one
Holding so fast by Thine infinity;
So surely anchored on
The steadfast Rock of immortality.

With wide-embracing love
Thy Spirit animates eternal years,
Pervades and broods above,
Changes, sustains, dissolves, creates, and rears.

Though earth and man were gone,
And suns and universes ceased to be,
And Thou wert left alone,
Every existence would exist in Thee.

There is not room for Death,
Nor atom that his might could render void:
Thou — Thou art Being and Breath,
And what Thou art may never be destroyed.

Emily Brontës siste dikt før hun døde av tæring i 1848.

- Tarjei Vesaas-

Vil du gje meg handa ved månens skin,
lauv du er -
Under open himmel. Over open avgrunn.

Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom -

Jeg hadde time til optiker i dag morges. En helt normal linsekontroll hvor jeg nevnte at jeg hadde hatt lit problemer med linsene mine de siste månedene. Jeg holdt for øyne og leste bokstaver, hun lyste inn i øynene, studerte og vrengte øyelokkene mine. Da kom dommen relativt raskt: Proteinbelegg på innsiden av øyelokkene og jeg fikk kun dra hjem med linser på fordi jeg er nesten ubrukelig uten. Jeg måtte love å skifte til briller i det øyeblikket jeg kom hjem. Jeg har linsekarantene i to uker før neste kontroll, men må sannsynligvis bruke briller mesteparten av det neste året… Jeg som ikke liker å bruke briller. Takk:)

Nå ja, jeg tok nyhetene med fatning og fikk unnagjort en del andre butikker når jeg først hadde tid for meg selv nede i sentrum. Etter jeg hadde hoppet på lille røde Frida og stoppet foran et fotgjengerfelt begynte bilen foran meg å rygge. Rygget på meg faktisk siden det ikke er revers på scootre og 100 kilo sykkel er tungt å få i gang når man bare dytter med beina. Resultatet: ublidt møte med varebil og Frida har en defekt fremskjerm. Jeg må se om jeg får reparert den med gaffa i morgen tidlig for jeg er nødt til å bruke den da. Jeg begynner på jobb 7.30 og er nødt til å komme meg hjem raskt for å rekke barnehagen. Gøy med småbarn av og til.

I det minste ser det lyst ut for de neste fire årene. Jeg har lenge håpet intenst på fortsatt rød-grønn regjering og det ser det jo sannelig ut til å bli. Som alltid ser vi valgsendingene fra NRK. Ikke bare fordi at TV2 ikke er redelige i slike saker, men fordi NRK har Geir Heljesen. For siste gang desverre. Jeg foreslår at man henter ham fram hvert annet år slik at han kan gjøre tallene levende. Men om det ikke er mulig vil jeg bare si “Vel blåst”. En imponerende karriere som det står respekt av. Jeg har aldri hørt noen med et slikt talent til å snakke om knusktørre opplysninger.

Å stemme er en borgerplikt sies det, men innbefatter ikke den plikten at man også vet hva man stemmer på og kan stå inne for det partiets politikk?

Aksjon livshjelps underskriftskampanje.