To tanker på en gang?
I denne artikkelen i Dagbladet får dronningen refs fra Den Internasjonale Raoul Wallenberg-stiftelsen for å ha hyllet Knut Hamsun. Dette er jo en diskusjon som har pågått i flere måneder nå, og jeg er kraftig lei! For å sitere dronningen, det må jo være mulig å ha to tanker i hodet på en gang!
Hamsun er en av Norges fremste forfattere gjennom alle tider på samme måte som Gustav Vigeland var en av de fremste kunstnerne Norge har sett. Hvorfor er det ingen som kritiserer Oslo kommune for å ha et gigantisk minnesmerke stående for denne kunstneren? Hvorfor får får han lov å ha statuer stående i Norges nasjonalhelligdom? Hans kunst kan se ut til å være påvirket av datidens facistiske menneskeideal. Hvorfor er det ingen som kritiserer at Kiplings bøker fortsatt trykkes og leses? Mannen var jo en ravende rasist. Wagnerfamilien? Hva skal man si om dem? Ingen krever at dagens musikere og andre kunstnere som tar narkotika eller banker sine kjærester må boikottes og forhindres fra å noensinne gjøre noe produktivt igjen.
Mannen skrev bøker som er kjent over hele verden, ble gitt Nobelprisen i litteratur og hylles av andre forfattere som Ernest Hemmingway, Isaac Bashevis Singer og Sigurd Hoel. Norges ambivalente forhold til sin store forfatter har heller ikke gått upåaktet hen i utlandet. Flere turister har i sommer spurt meg om hvorfor det er slik. Hvorfor store deler av Norges befolkning vil begrave hans litterære geni. De samtalene utvikler seg alltid til noe interessant og givende for min del.
Nei, la oss fordømme Hamsuns politiske syn og samtidig dra hans litterære brillians fram i lyset. Tenke to tanker på en gang!
Helt enig! Litteraturen han skapte vil leve videre i alle tider. Hamsun hadde et komplekst og mangesidig forhold til nazismen. Han oppmuntret ikke akkurat til noen bygging av utryddelsesleire for jøder, faktisk er det lite jødehat og spore i hans verker. OK, han idealiserte Tyskland, hatet England og dyrket unntaksmennesker og “herremennesker”, som hever seg over den gemene hop. Man kan utvilsomt finne en forakt for massen og for sosialistisk tankegods hos ham. Han var ingen demokrat, han foraktet demokratiet. Og at han hyllet Hitler i sin berømte nekrolog i Aftenposten sier en hel del om hans beundring for en samfunnsorden som ligger fjernt fra demokratiske idealer. På den annen side oppsøkte han Hitler personlig for å få fjernet Terboven, som han mente var altfor hardhendt og brutal i forhold til den norske befolkningen. Han hadde et opphøyd, livsfjernt og utopisk syn på Norge som en del av det stortyske riket, hvor nordmenn fikk styre sin økonomi sjøl. Tåpelig og livsfjernt? Jo, så det forslår. Men det må gå an å ha både to og tre tanker i hodet samtidig, ikke minst når det gjelder vår største prosaist gjennom tidene – Knut Hamsun.