Min verden av is og roser

Da har jeg vært på min første allsang-klassisk konsert. Dvs, jeg sang i koret og hadde ikke noe valg om publikum skulle få synge med eller ikke. Årets store klassiske konsert er Händels Messias. Sikkert ingen tilfeldighet siden Händel jubilerer i år. Det er 250 år siden hans død.

Etter tre øvelser før sommerferien hadde vi fem timers øvelse på lørdag og nye fem timer mandag før vi trådde til med en ekstremt forkortet generalprøve i går ettermiddag. Prøven var forøvrig ikke det eneste som var forkortet. Det var verket også. I sin helhet tar det ca. tre timer å fremføre Messias. Vi skulle synge en versjon på ca. 90 minutter. Og sannelig var det gøy. Første konsert i går gikk for full Dom. 1500 tilhørere. Folk satt nesten på prekestolen. Solistene var bunnsolide, orkesteret besto av Trondheimsolistene så de var naturlig nok strålende og koret (sammensatt kor fra domkirkens kor og et par andre samt deler av Moskvapatriarkatets mannskor) var voldsomt motivert. Da man rullet ut glansnummeret (hallelujasatsen) reiste hele kirken seg. Det er et sjelden syn, iallfall i Norge. Siste tone hadde såvidt rukket å dø ut før applausen runget etter siste sats. Selv Adresseavisen var tilstede og hadde bare lovord å komme med. Dessverre ligger ikke kritikken på nettet.

I dag hadde vi også konsert, men i dag var det mulighet for de av publikum som også ville synge å ta med noter og være med på fem av satsene. Jag var veldig skeptisk på forhånd, men det fungerte faktisk overraskede bra. De fleste så ut til å være korsangere som kom med egne noter. I kveld fikk vi faktisk spontan applaus etter vi var ferdige med Halleluja. Folk setter åpenbart pris på å høre kjente toner. Etter konserten dro vi liksågodt i gang ett ekstranummer. Halleluja selvfølgelig. Det også til applaus. Alt i alt, et strålende korprosjekt som jeg håper å gjenta om ikke for mange år. Og før den tid synger jeg gjerne Judas Maccabaeus av samme komponist en gang til.